Meningeomer er vanlige svulster. De fleste er godartede, oppdages tilfeldig på MR og krever ofte ingen behandling. Mange spesialiteter kan møte disse pasientene i ulike pasientforløp, og det kan derfor være greit å vite litt om diagnostikk, behandling og oppfølging. Nasjonale anbefalinger gir tydelige rammer.
Innledning
Meningeomer er den vanligste primære intrakranielle svulsten, og MR-studier har vist en prevalens på 1-2 % i befolkningen (1-3). Forekomsten øker med alder og median alder ved diagnose er 65 år (4). De senere årene er det observert en økning i antall diagnostiserte pasienter. Dette skyldes sannsynligvis økt bruk av radiologiske undersøkelser (inkludert flere kontrastforsterkede undersøkelser), spesielt blant eldre (5). Ifølge kvalitetsregisteret for hjerne- og ryggmargssvulster i Norge ble det registrert 677 nye tilfeller av meningeomer i 2024 (6). Dette tallet er etter all sannsynlighet et betydelig underestimat ettersom mange pasienter uten histologisk verifisert diagnose ikke blir meldt inn eller meldt inn med feil diagnose.
Klassifikasjon og risikofaktorer
Meningeomer utgår fra araknoidale celler og kan oppstå både kranialt og spinalt. Patologisk klassifikasjon er basert på WHO-klassifikasjonen fra 2021 og det skilles mellom grad 1, 2 (tidligere atypisk) og 3 (tidligere anaplastisk) etter hvor aggressive de er («the good, the bad, and the ugly») (7). WHO grad 1 og 2 er benigne svulster, mens WHO grad 3 klassifiseres som kreft. TERT-promoter-mutasjon og homozygot tap av CDKN2A definerer WHO grad 3, uavhengig av morfologi. Dette påvirker prognose og valg av adjuvant stråling. Endringer i NF2 eller gener relatert til NF2 er vanlige. Ikke-NF2-meningeomer har ofte TRAF7– eller AKT1-mutasjoner. Molekylær profilering kan støtte risikovurdering der forløpet virker atypisk (7, 8).
Tidligere eksponering for ioniserende stråling disponerer for utvikling av meningeomer (9). Risikoen er størst for pasienter som er strålebehandlet som barn og det er en latenstid på mange år. Den vanligste genetiske tilstanden som er forbundet med meningeomutvikling er NF2-relatert schwannomatose (tidligere nevrofibromatose type 2). Disse pasientene har også større sjanse for å utvikle flere og mer aggressive svulster (10). Meningeomer er to til tre ganger vanligere hos kvinner enn menn, og forskjellen er enda større ved spinale enn kraniale meningeomer (11). Hormonelle faktorer spiller sannsynligvis en viktig rolle i det 2/3 svulster har progesteron- og androgenreseptorer, og 1/10 svulster har østrogenreseptorer. Paritet er vist å ha en invers sammenheng med risiko for meningeomer (12), men klinisk erfaring viser at svulster kan vokse under graviditet og krympe postpartum. Kombinasjons-p-piller med lav progestogendose vurderes trygt, mens det er ulik grad av risiko for utvikling av meningeomer ved andre typer hormonbehandling (11). Postmenopausal hormonterapi gir en liten risikoøkning, men blir vanligvis ikke frarådet ved stabile og/eller asymptomatiske meningeomer, eller hos de fleste opererte pasienter. Potente progestogener som cyproteronacetat, klormadinonacetat og nomegestrolacetat frarådes imidlertid ved påvist meningeom. Forsiktighet bør også utvises ved kjent meningeom og hormonbehandling ved in vitro-fertilisering eller kjønnsbekreftende kirurgi (13-15).
Klinikk og vekstdynamikk
Meningeomer er ofte asymptomatiske og blir påviste som bifunn (insidentalomer). De kan imidlertid gi et bredt spekter av symptomer ut fra lokalisasjon, størrelse og veksthastighet. Svulstene kan presse mot hjerneoverflaten og gi bortfallssymptomer som pareser og afasi eller kortikal irritasjon og epileptisk aktivitet. Ved skallebasis og i bakre skallegrop kan en se hjernenerveutfall som blant annet anosmi, synssvekkelse, diplopi, hørselstap, vertigo, dysfagi, dysartri eller nummenhet, smerter, lammelse eller spasmer i ansiktet. Om svulstene blir store eller medfører hydrocephalusutvikling kan de gi trykksymptomer som blant annet hodepine, kvalme, oppkast og redusert bevissthet.
Flere nordiske kohorter har vist fredelige forløp ved insidentale funn (16, 17). En norsk-svensk studie med repeterte MR-undersøkelser fant at vekst følger en sigmoid kurve med liten vekst i begynnelsen og på slutten (Gompertz-kurve) (18). I volumetriske studier blir ofte 15 % relativ volumendring regnet som signifikant vekst (18-20). Selv om de fleste svulster kan øke noe i volum under observasjon, er det få som trenger behandling. Det anbefales derfor en nøktern tilnærming til behandling av eldre med små funn ettersom mange av disse vil dø av andre årsaker enn meningeomet (5). Tumorstørrelse ved diagnose er den sterkeste prediktoren for senere vekst (16, 18), og skallebasissvulster har ofte lavere veksthastighet enn andre meningeomer (20).
Diagnostikk og oppfølging
Meningeomer er oftest velavgrensete, ekstraaksiale svulster som kan skyve på nevrovaskulære strukturer. MR med tumorprotokoll er anbefalt bildeundersøkelse. På MR er meningeomer typisk isointense ved T1-vekting og hyperintense ved T2-vekting. Ved kontrastforsterket MR har de ofte et karakteristisk utseende med sterk kontrastladning og en dural «hale». CT kan være til hjelp for å avdekke kalsifikasjon og beninvasjon, og forkalkede meningeomer har som regel mindre vekstpotensial (Figur 1). PET kan være nyttig i spesielle tilfeller (21, 22). Radiologiske differensialdiagnoser er for eksempel durale metastaser, sarkoidose og solitær fibrøs tumor (hemangiopericytom). I cerebellopontine vinkel er vestibularisschwannom en viktig differensialdiagnose (23).
Figur 1: Bildekarakteristika ved meningeomer. (A) Tilfeldig påvist konveksitetsmeningeom frontalt høyre side på CT og (B) korresponderende CT med kontrast. (C) T2-vektet MR av et større venstresidig frontalt konveksitetsmeningeom som viser intratumorale kartegninger og peritumoralt ødem. (D-H) T1-vektede MR-bilder med kontrast. (D) Samme tumor som i (C) viser homogen kontrastladning og durahaler ved overflaten. (E-H) Eksempler på meningeomer som er spesielt utfordrende å behandle. (E) Dels cystisk og solid atypisk meningeom (WHO grad 2) med betydelig peritumoralt ødem frontalt høyre side. (F) Venstresidig sphenoorbitalt meningeom med bløtvevskomponenter intrakranialt og intraorbitalt samt intraossøs oppdrivning i os sphenoidale. Durhalen ses godt i forbindelse med tumorkomponenten temporalt. (G) Høyresidig sinus cavernosus-meningeom som omslutter arteria carotis interna. (H) Clivus-meningeom med innvekst i venstre foramen jugulare. Gjengitt med tillatelse fra www.radiopaedia.org/articles/meningioma (24.10.2025).
Ifølge det nasjonale handlingsprogrammet for meningeomer bør symptomatiske meningeomer, infratentorielle svulster over 2 cm, supratentorielle svulster over 3 cm og voksende svulster henvises elektivt til nevrokirurg for vurdering (11). Det er flere gode grunner til å avgrense hvilke pasienter som bør henvises, men etter vår mening kan disse størrelseskriteriene føre til at enkelte pasienter ikke får tidlig nok behandling av mindre svulster der risikoen ved kirurgi eller strålebehandling er lav. Vi er enige i at symptomatiske og/eller voksende meningeomer bør henvises, men tenker at en mer forsiktig avgrensning kan være at alle svulster foruten konveksitetsmeningeomer under 2 cm bør henvises. I klinisk praksis er det imidlertid mer fornuftig å anbefale elektiv henvisning til nevrokirurg i de tilfeller hvor man er usikker på den kliniske relevansen, MR-bildene, MR-beskrivelsen eller oppfølgningen (se under). Ved uttalte symptomer må man vurdere innleggelse som øyeblikkelig hjelp. Pasienter med (mistanke om) meningeom skal ikke henvises i pakkeforløp med mindre det foreligger mistanke om malignitet.
Oppfølging av meningeomer kan involvere mange ulike spesialiteter. Multidisiplinære tumormøter i helseregionene med nevrokirurger, nevrologer, onkologer og radiologer gjør et viktig arbeid i vurdering og rådgivning. Nevrokirurger er ofte hovedansvarlige for behandling. Fastleger og nevrologer har viktige roller i oppfølging av radiologiske undersøkelser og symptomer. Øyeleger og øre-nese-hals-leger vil ofte være involvert i utredning og oppfølging ved (mistanke om) påvirkning av hjernenerver.
I handlingsprogrammet deles insidentale meningeomer i tre risikogrupper for fremtidig behandlingsbehov etter alder, svulststørrelse, radiologiske karakteristika, lokalisasjon, multiplisitet og komorbiditet (11). Tabell 1 viser de tre gruppene og anbefalt kontrollintervall med MR og klinisk vurdering fra diagnosetidspunktet. Ved nye symptomer som kan tilskrives svulsten, tas ekstra MR-kontroll utenom algoritmen. En MR-kontroll bør kun gjennomføres hvis resultatet har en terapeutisk konsekvens.
I handlingsprogrammet finner man også oppfølgingsalgoritmer for pasienter med WHO grad 1 og 2 meningeomer som er operert eller strålebehandlet (11).
Behandling
Behandlingen av pasienter med meningeomer har som mål å gi best mulig svulstkontroll samtidig som nevrologisk funksjon bevares eller forbedres. Behandlingsstrategien krever en grundig vurdering av pasientspesifikke faktorer (spesielt alder, komorbiditet, nevrologiske symptomer og pasientens ønsker), radiologiske undersøkelser (spesielt størrelse, vekst, ødem, truede nevrovaskulære strukturer, multiplisitet og forkalkning) og aktive behandlingsmodaliteter (kirurgi og/eller strålebehandling samt systemisk behandling og relevante forskningsstudier). I det nasjonale handlingsprogrammet for meningeomer gis tydelige føringer for behandling (11). Disse ble oppdatert i 2024, men baserer seg i stor grad på retningslinjene til The European Association of Neuro-Oncology (EANO) fra 2021 (Figur 3) (22).
Observasjon
Små, asymptomatiske meningeomer følges uten intervensjon, og vekst eller nye symptomer utløser ny vurdering (Tabell 1 og Figur 2). Få pasienter med insidentalom utvikler tumorrelaterte symptom innen fem år (16). Vi har som tidligere nevnt ingen god oversikt over insidensen eller prevalensen av meningeomer, men de fleste pasienter har små svulster, befinner seg i observasjonsgruppen og trenger aldri svulstrettet behandling. Det er også publisert prognostiske modeller som IMPACT og AIMSS som gir støtte til å tilpasse oppfølgningstidspunkter, men beslutninger må ta hensyn til konkurrerende risikofaktorer og pasientens preferanser (24, 25).
Tabell 1: Inndeling av insidentale meningeomer etter risiko for framtidig behandling, og anbefalt kontrollintervall med MR og klinisk vurdering for de tre gruppene fra diagnosetidspunktet (11). Dersom pasienten utvikler symptomer som kan tilskrives meningeomet, bør det tas MR på et tidligere tidspunkt. Gjengitt med tillatelse fra Helsedirektoratet.
Figur 2: Retningslinjer for behandling av meningeomer fra the European Association of Neuro-Oncology (EANO). Disse retningslinjene (22) danner hovedgrunnlaget for de norske anbefalingene i det nasjonale handlingsprogrammet (11). Se teksten for detaljer. Gjengitt med tillatelse fra Oxford University Press.
Kirurgi
I 2024 ble 258 pasienter primæroperert for meningeom på norske sykehus, og de aller fleste av disse var kraniale WHO grad 1 meningeom (Tabell 2).
Tabell 2: Antall pasienter med meningeom som ble primæroperert i Norge i 2023 og 2024. Operasjon av kraniale meningeomer er mye hyppigere enn spinale meningeomer. WHO grad 1 er klart vanligst og kun 1,2-2,7 % av meningeomene ble klassifisert som kreft (det vil si WHO grad 3) (6). Gjengitt med tillatelse fra Kreftregisteret.
Man bør tilby kirurgi ved symptomer, klar volumøkning med funksjonstap, betydelig ødem med trykksymptomer og/eller hos yngre med forventet progresjon. Det finnes ingen randomisert studie som sammenlikner kirurgi med andre behandlingsmodaliteter. Komplett reseksjon gir best tumorkontroll der anatomien tillater det og Simpson-reseksjonsgrad korreler med residiv ved WHO grad 1 tumorer (26) (Tabell 3). Simpsons gradering går fra 1 til 5, der grad 1 er komplett reseksjon, inkludert durafeste og unormalt skalleben, mens grad 5 er en dekompresjon av tumor/åpen biopsi. Man bør forsøke å oppnå en komplett reseksjon om mulig, men dette bør ikke gå på bekostning av nevrologisk funksjon (22). Det anbefales postoperativ MR innen 72 timer og dette blir målt i norske kvalitetsindikatorer. Kirurgi bedrer symptomer og livskvalitet hos mange (27, 28).
Tabell 3: Simpson-gradering av kirurgisk reseksjonsgrad og 10-års risiko for residiv ved meningeom WHO grad 1. Tyve-års risiko for postoperativt residiv er 7-25 % for WHO grad 1, 29-52 % for WHO grad 2 og 50-94 % for WHO grad 3 (11). Gjengitt med tillatelse fra Helsedirektoratet.
Ved skallebasissvulster som petroklivale- og kilebensvingemeningeomer er det sjeldnere man oppnår komplett kirurgisk reseksjon, og skallebasissvulster gir høyere risiko for nevrologiske sekveler enn konveksitetssvulster grunnet nærhet til kritiske strukturer. Overlevelsen er dog nokså lik, og god (29). Det er lettere å oppnå Simpson grad 1 ved konveksitetsmeningeom. I en norsk studie hvor man undersøkte 391 pasienter operert for konveksitetsmeningeom ble det hos 90,3 % av pasientene oppnådd Simpson grad 1 (30). Simpsons grad korrelerte i denne studien med total overlevelse og risiko for rebehandling.
Spinale meningeomer er sjeldnere enn de intrakraniale (22). Prinsippet med å prøve å oppnå en komplett kirurgisk reseksjon gjelder også her, men studier tyder på man kanskje skal være mer tilbøyelig til å operere asymptomatiske, større svulster hos ellers friske pasienter da små volumøkninger kan føre til store nevrologiske utfall grunnet plassforhold (31). Det er lite publiserte data om strålebehandling av spinale meningeomer.
Stråling
Flere strålingsmodaliteter er aktuelle som førstelinjebehandling ved inoperable svulster, vekst eller residiv, og som adjuvant behandling etter subtotal reseksjon (Figur 3). Stereotaktisk stråling egner seg for små lesjoner med diameter under 2,5-3 cm og minst 2-3 mm fra kritiske strukturer. Anbefalt marginaldose er 12-15 Gy. En oversiktsartikkel på sinus cavernosus-meningeomer viste en kontrollrate på 93,7 % med median oppfølgingstid på 67 måneder (32). For WHO grad 1 konveksitetsmeningeom har stereotaktisk stråling vist kontrollrate på over 90 % (33).
Figur 3: Primærbehandling av meningeom i 2024 (fordelt på bostedsområde). For en del pasienter er det uavklart hvilken behandling som er best (operasjon, stråling eller observasjon) eller hvilken type strålebehandling som bør foretrekkes. Disse faktorene kan sammen med lettere tilgjengelighet av f.eks. gammaknivbehandling i Helse Vest bidrar til noe variasjon i behandlingsvalg. Kirurgi og stråling kan også kombineres som primærbehandling, spesielt ved meningeomer på skallebasis hvor totalfjerning kan innebære stor risiko for nevrologiske utfall. I en residivsituasjon er det ikke kjent hvorvidt reoperasjon eller stråling er best, og det gjøres relativt få kirurgiske inngrep mot residiv (6). Gjengitt med tillatelse fra Kreftregisteret.
Fraksjonert stråleterapi er et alternativ til stereotaktisk strålebehandling der svulsten ligger nærme friskt vev som er særlig sårbart for stråleskader, som ved synsnerveskjede- og andre skallebasismeningeomer (11). Protonbehandling er nå tilgjengelig ved universitetssykehusene i Oslo og Bergen, og er like effektiv som fotonbehandling, men med mindre påvirkning av friskt vev (34). Protonbehandling bør spesielt vurderes for yngre pasienter med WHO grad 1 eller 2 meningeom og lang forventet levetid.
Adjuvant stråling etter komplett reseksjon av WHO grad 2 svulster er fremdeles omdiskutert (22). Ved WHO grad 2 og inkomplett reseksjon er adjuvant strålebehandling ofte indisert, og hos pasienter med WHO grad 3 svulster er adjuvant strålebehandling obligatorisk (11).
Systemisk behandling/støttebehandling
Det finnes ingen godkjent tumorrettet systemisk behandling i dag. Steroider brukes ofte preoperativt eller palliativt for å redusere hjerneødem eller forbigående ved strålereaksjoner. Antiepileptisk behandling er aktuelt for pasienter med kramper, men profylaktisk behandling er som regel ikke aktuelt.
Studier i Norge
Norsk hjernesvulstkonsortium (www.nbtc.no) og Norsk nevroonkologisk interessegruppe (www.nnoig.no) arbeider begge for at flere norske hjernesvulstpasienter skal få mulighet til å delta i kliniske intervensjonsstudier, og oppdaterte lister over aktuelle studier kan ses på deres nettsider. Norske pasienter var nylig inkludert i EORTC-1320-BTG-studien der behandling med trabectedin verken viste bedre progresjonsfri eller total overlevelse hos pasienter med residiverende WHO grad 2 og 3 svulster (35). Noen norske pasienter deltar nå i LUMEN-1-studien som prøver ut legemidlet 177Lu-DOTATE hos de som får tilbakefall. Dette er en form for peptidreseptor radionuklidterapi der legemiddelet binder seg til somatostatinreseptoren, internaliseres i cellene og bestrålingen fører til celledød (36). Det pågår også en studie som ser på radiologiske og kliniske resultater av terapeutisk endovaskulær embolisering av meningeomer. I tillegg kan pasienter med meningeomer være aktuelle for inklusjon i IMPRESS Norway.
Prognose
Benigne meningeomer har gode overlevelsestall (Figur 4), men en god del både ubehandlete og behandlete pasienter lever med redusert livskvalitet. Blant observerte pasienter som går til regelmessige MR-kontroller er det ikke uvanlig med depresjon eller angst («scanxiety»), spesielt hvis det er kort tid siden de fikk diagnosen (37). Det er lite data på livskvalitet hos pasienter som er strålebehandlet for meningeomer. Opererte pasienter kan oppleve rask bedring av nevrologiske symptomer, men mange sliter likevel med redusert livskvalitet grunnet nevrologiske utfall, kognitive utfordringer, fatigue, søvnproblemer og emosjonelle og sosiale utfordringer (38-40). Det er nylig foreslått standardiserte utfallsvariabler for både intervensjons- og observasjonsstudier på pasienter med meningeomer, og dette kan forhåpentligvis bidra til at studier blir mer pasientrelevante og sammenlignbare i fremtiden (41). Det trengs videre forskning på pasienter med mer aggressive meningeomer, da dette er en pasientgruppe med få behandlingsmuligheter.
Figur 4: Relativ overlevelse fra diagnosetidspunkt for pasienter med histologisk verifisert meningeom, 2010-2024. WHO grad 1 og 2 regnes som benigne meningeomer, mens WHO grad 3 regnes som maligne meningeomer (6). Gjengitt med tillatelse fra Kreftregisteret.
Konklusjon
De fleste meningeomer er saktevoksende, godartete og asymptomatiske svulster som kan observeres uten videre intervensjon. En del svulster kan imidlertid forårsake betydelige symptomer hvis de vokser eller påvirker sårbare nevrovaskulære strukturer, og trenger behandling med kirurgi og/eller stråling. Det er utarbeidet nasjonale faglige retningslinjer for oppfølging og behandling av pasienter med meningeomer (11), og i årene som kommer vil vi forhåpentligvis få mer og mer nyttige data fra det nasjonale kvalitetsregisteret for hjerne- og ryggmargssvulster (6).
Referanser:
1. de Dios E, Näslund O, Choudhry M, Berglund M, Skoglund T, Sarovic D, et al. Prevalence and symptoms of incidental meningiomas: a population-based study. Acta Neurochir (Wien). 2025;167(1):98.
2. Vernooij MW, Ikram MA, Tanghe HL, Vincent AJ, Hofman A, Krestin GP, et al. Incidental findings on brain MRI in the general population. N Engl J Med. 2007;357(18):1821-8.
3. Håberg AK, Hammer TA, Kvistad KA, Rydland J, Müller TB, Eikenes L, et al. Incidental Intracranial Findings and Their Clinical Impact; The HUNT MRI Study in a General Population of 1006 Participants between 50-66 Years. PLoS One. 2016;11(3):e0151080.
4. Ostrom QT, Cioffi G, Gittleman H, Patil N, Waite K, Kruchko C, et al. CBTRUS Statistical Report: Primary Brain and Other Central Nervous System Tumors Diagnosed in the United States in 2012-2016. Neuro Oncol. 2019;21(Suppl 5):v1-v100.
5. Näslund O, Strand PS, Solheim O, Al Masri M, Rapi O, Thurin E, et al. Incidence, management, and outcome of incidental meningioma: what has happened in 10 years? J Neurooncol. 2023;165(2):291-9.
6. Årsrapport 2024 med resultater og forbedringstiltak fra kvalitetsregister for hjerne- og ryggmargssvulster. Oslo: Folkehelseinstituttet, Kreftregisteret, 2025.
7. Louis DN, Perry A, Wesseling P, Brat DJ, Cree IA, Figarella-Branger D, et al. The 2021 WHO Classification of Tumors of the Central Nervous System: a summary. Neuro Oncol. 2021;23(8):1231-51.
8. Sahm F, Bertero L, Brandner S, Capper D, Goldbrunner R, Jenkinson MD, et al. European Association of Neuro-Oncology guideline on molecular testing of meningiomas for targeted therapy selection. Neuro Oncol. 2025;27(4):869-83.
9. Heymer EJ, Hawkins MM, Winter DL, Teepen JC, Sunguc C, Ronckers CM, et al. Risk of subsequent gliomas and meningiomas among 69,460 5-year survivors of childhood and adolescent cancer in Europe: the PanCareSurFup study. Br J Cancer. 2024;130(6):976-86.
10. Abi Jaoude S, Peyre M, Degos V, Goutagny S, Parfait B, Kalamarides M. Validation of a scoring system to evaluate the risk of rapid growth of intracranial meningiomas in neurofibromatosis type 2 patients. J Neurosurg. 2021;134(5):1377-85.
11. Helsedirektoratet. Meningeomer hos voksne – handlingsprogram [Internett]. [Oppdatert 17.apr 2024; hentet 26.okt 2025]. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/meningeomer-hos-voksne-handlingsprogram/hva-er-nytt
12. Gheorghiu A, Brunborg C, Johannesen TB, Helseth E, Zwart JA, Wiedmann MKH. Lifestyle and metabolic factors affect risk for meningioma in women: a prospective population-based study (The Cohort of Norway). Front Oncol. 2024;14:1428142.
13. Girardelli S, Albano L, Mangili G, Valsecchi L, Rabaiotti E, Cavoretto PI, et al. Meningiomas in Gynecology and Reproduction: an Updated Overview for Clinical Practice. Reprod Sci. 2022;29(9):2452-64.
14. Hage M, Plesa O, Lemaire I, Raffin Sanson ML. Estrogen and Progesterone Therapy and Meningiomas. Endocrinology. 2022;163(2).
15. Hoisnard L, Laanani M, Passeri T, Duranteau L, Coste J, Zureik M, et al. Risk of intracranial meningioma with three potent progestogens: A population-based case-control study. Eur J Neurol. 2022;29(9):2801-9.
16. Behbahani M, Skeie GO, Eide GE, Hausken A, Lund-Johansen M, Skeie BS. A prospective study of the natural history of incidental meningioma-Hold your horses! Neurooncol Pract. 2019;6(6):438-50.
17. Strømsnes TA, Lund-Johansen M, Skeie GO, Eide GE, Behbahani M, Skeie BS. Growth dynamics of incidental meningiomas: A prospective long-term follow-up study. Neurooncol Pract. 2023;10(3):238-48.
18. Strand PS, Wågø KJ, Pedersen A, Reinertsen I, Nälsund O, Jakola AS, et al. Growth dynamics of untreated meningiomas. Neurooncol Adv. 2024;6(1):vdad157.
19. Hashiba T, Hashimoto N, Izumoto S, Suzuki T, Kagawa N, Maruno M, et al. Serial volumetric assessment of the natural history and growth pattern of incidentally discovered meningiomas. J Neurosurg. 2009;110(4):675-84.
20. Hashimoto N, Rabo CS, Okita Y, Kinoshita M, Kagawa N, Fujimoto Y, et al. Slower growth of skull base meningiomas compared with non-skull base meningiomas based on volumetric and biological studies. J Neurosurg. 2012;116(3):574-80.
21. Galldiks N, Albert NL, Sommerauer M, Grosu AL, Ganswindt U, Law I, et al. PET imaging in patients with meningioma-report of the RANO/PET Group. Neuro Oncol. 2017;19(12):1576-87.
22. Goldbrunner R, Stavrinou P, Jenkinson MD, Sahm F, Mawrin C, Weber DC, et al. EANO guideline on the diagnosis and management of meningiomas. Neuro Oncol. 2021;23(11):1821-34.
23. Taule EM, Dhayalan D, Berge JE, Goplen FK, Hess-Erga J, Lund-Johansen M, et al. Vestibularisschwannom – diagnostikk og behandling. Tidsskr Nor Laegeforen. 2025;145(5).
24. Islim AI, Kolamunnage-Dona R, Mohan M, Moon RDC, Crofton A, Haylock BJ, et al. A prognostic model to personalize monitoring regimes for patients with incidental asymptomatic meningiomas. Neuro Oncol. 2020;22(2):278-89.
25. Lee EJ, Kim JH, Park ES, Kim YH, Lee JK, Hong SH, et al. A novel weighted scoring system for estimating the risk of rapid growth in untreated intracranial meningiomas. J Neurosurg. 2017;127(5):971-80.
26. Simpson D. The recurrence of intracranial meningiomas after surgical treatment. J Neurol Neurosurg Psychiatry. 1957;20(1):22-39.
27. Jakola AS, Gulati M, Gulati S, Solheim O. The influence of surgery on quality of life in patients with intracranial meningiomas: a prospective study. J Neurooncol. 2012;110(1):137-44.
28. Wu A, Garcia MA, Magill ST, Chen W, Vasudevan HN, Perry A, et al. Presenting Symptoms and Prognostic Factors for Symptomatic Outcomes Following Resection of Meningioma. World Neurosurg. 2018;111:e149-e59.
29. Meling TR, Da Broi M, Scheie D, Helseth E. Meningiomas: skull base versus non-skull base. Neurosurg Rev. 2019;42(1):163-73.
30. Hasseleid BF, Meling TR, Rønning P, Scheie D, Helseth E. Surgery for convexity meningioma: Simpson Grade I resection as the goal: clinical article. J Neurosurg. 2012;117(6):999-1006.
31. Corell A, Cerbach C, Hoefling N, Björkman-Burtscher IM, Jakola AS. Spinal cord compression in relation to clinical symptoms in patients with spinal meningiomas. Clin Neurol Neurosurg. 2021;211:107018.
32. Santacroce A, Tuleasca C, Liščák R, Motti E, Lindquist C, Radatz M, et al. Stereotactic Radiosurgery for Benign Cavernous Sinus Meningiomas: A Multicentre Study and Review of the Literature. Cancers (Basel). 2022;14(16).
33. Kondziolka D, Madhok R, Lunsford LD, Mathieu D, Martin JJ, Niranjan A, et al. Stereotactic radiosurgery for convexity meningiomas. J Neurosurg. 2009;111(3):458-63.
34. Lesueur P, Clarisse B, Lequesne J, Licaj I, Feuvret L, Stefan D, et al. Proton therapy versus conventional radiotherapy for the treatment of cavernous sinus benign meningioma, a randomized controlled phase III study protocol (COG-PROTON-01). BMC Cancer. 2024;24(1):1594.
35. Preusser M, Silvani A, Le Rhun E, Soffietti R, Lombardi G, Sepulveda JM, et al. Trabectedin for recurrent WHO grade 2 or 3 meningioma: A randomized phase II study of the EORTC Brain Tumor Group (EORTC-1320-BTG). Neuro Oncol. 2022;24(5):755-67.
36. Albert NL, Tabouret E, Le Rhun E, Sahm F, Furtner J, Tonn JC, et al. [(177)Lu]Lu-DOTATATE for Recurrent Meningioma (LUMEN-1, EORTC-2334-BTG): Study Protocol for a Randomized Phase II Trial. J Nucl Med. 2025.
37. Islim AI, Millward CP, Mills SJ, Fountain DM, Zakaria R, Pathmanaban ON, et al. The management of incidental meningioma: An unresolved clinical conundrum. Neurooncol Adv. 2023;5(Suppl 1):i26-i34.
38. Timmer M, Seibl-Leven M, Wittenstein K, Grau S, Stavrinou P, Röhn G, et al. Long-Term Outcome and Health-Related Quality of Life of Elderly Patients After Meningioma Surgery. World Neurosurg. 2019;125:e697-e710.
39. Wirsching HG, Morel C, Roth P, Weller M. Socioeconomic burden and quality of life in meningioma patients. Qual Life Res. 2020;29(7):1801-8.
40. Zamanipoor Najafabadi AH, Peeters MCM, Lobatto DJ, Broekman MLD, Smith TR, Biermasz NR, et al. Health-related quality of life of cranial WHO grade I meningioma patients: are current questionnaires relevant? Acta Neurochir (Wien). 2017;159(11):2149-59.
41. Millward CP, Armstrong TS, Bell S, Brodbelt AR, Bulbeck H, Dirven L, et al. Core Outcome Sets for Meningioma In Clinical studies (COSMIC): An international patient and healthcare professional consensus for research studies. Neurooncol Pract. 2025;12(4):700-13.
