Rekonstruksjon av bukveggen søker å utnytte optimale anatomiske plan, lukke store defekter med mest mulig skånsomme teknikker, implantere egnede nettproteser og samtidig unngå overdrevet ressursbruk. De senere årene har robotkirurgi muliggjort minimalt invasiv behandling av stadig større og mer komplekse brokk. Artikkelen omhandler utviklingen frem mot dagens robotassisterte ventralbrokkirurgi, uten å underkjenne gevinstene ved robotassistert kirurgi for kompliserte lyske-, parastomale eller flankebrokk.

Bukveggens plan og nettstørrelse

Moderne bukveggskirurgi ble etablert gjennom Rives’ retro­muskulære og Stoppas preperitoneale konsepter. ­Rives beskrev nettplastikk i retrorektusrommet (1). Nettets størrelse var der begrenset av rektusskjedenes bredde. Stoppa introduserte «giant reinforcement of the visceral sac» med store preperitoneale nett for ­komplekse bilaterale lyskebrokk (2). Heniford et al. ­beskrev i 2006 en åpen total preperitoneal teknikk for store ventrale arrbrokk som muliggjorde implantasjon av svært store nett, men teknikken var krevende og fikk begrenset utbredelse (3). Carbonell introduserte i 2008 begrepet bakre komponentseparasjon. I hans teknikk ble bakre rektusblad delt for å få tilgang til planet mellom m. obliquus internus og m. transversus abdominis (4). Da bukveggsnervene løper i dette planet, medførte teknikken atrofi av rektusmusklene og teknikken ble forkastet. Konseptet ble videreutviklet av Novitsky til det vi i dag kjenner som bakre komponentseparasjon, transversus abdominis release (TAR), publisert i 2012 (5). Ved TAR insideres bakre rektusblad 1-2 cm medialt for de nevro­vaskulære bundlene og m. transversus abdominis deles, slik at disseksjonen kan forlenges lateralt i Henifords preperitoneale/pretransversale plan. Dette tillater implantasjon av gigantiske nett. García-Ureña et al. videreutviklet konseptet til den Madrid-modifiserte TARen ved å bevare den kraniale bakre rektusskjeden for å skåne de nevrovaskulære strukturene som løper svært medialt kranialt i retrorektusrommet. Denne kraniale delen av disseksjonen gjøres da i det preperitoneale planet. ­Dette tillater stort nettoverlapp kranialt opptil diafragmas sentrale sene (6,7). García-Ureña et al. beskrev i 2023 den preperitoneale fettdistribusjonen («fatty trident»), som gir anatomiske disseksjonsveier for minimal invasiv tilgang til det preperitoneale/pretransversale planet (8). En konsensusartikkel fra 2020 beskriver bukveggens plan og deres nomenklatur (9). 

Lukking av brokkdefekten

Ved store arrbrokk er rekonstruksjon av linea alba viktig for å gjenopprette bukveggens funksjon. Dersom fascie­lukking ikke er mulig, kan en «bridged» rekonstruksjon med retrorectus/preperitonealt nett være ­nødvendig. Her fikseres faciekantene så langt medialt inn på nettet som mulig, men en nettbro imellom fasciekantene ­aksepteres. Gibson beskrev allerede i 1920 «relaxing ­incisions» for lukking av store bukveggs­defekter, og Albanese videre­utviklet prinsippet med avlastende incisjoner i både ­externus obliquus og rectus aponeurosene (10,11). Ramirez beskrev i 1990 fremre komponentseparasjon, der aponeurosen til m. obliquus externus deles 1-2 cm lateralt for laterale rektuskant (12). Den teknikken gir mest medialisering av midtlinjen, dog med potensielle alvorlige sårtilhelingsproblemer. I motsetning gir TAR mest medialisering av bakre rektusblad og muliggjør tensjonsfri lukking av det retromuskulære/preperitoneale rommet. En annen del av Urena-Garzias Madrid-modifiserte TAR bevarer muskelfibrene til m. transversus abdominis ved at dens aponeurotiske del insideres mer medialt. Denne teknikken kan ved ekstreme defekter kombineres med fremre komponentseparasjon (6,7,13). Preoperativ ­Botulinumtoksin A reduserer lateral bukvegg­stonus og kan lette midtlinjelukking (Figur 1); den første ­prospektive studien viste en gjennomsnittlig reduksjon i horisontal defektbredde på 5,25 cm (14). Intra­operativ fascie­traksjon (IFT) kan ytterligere fasilitere fascie­lukking; i en ­serie på 50 store ventralbrokk ble defektbredden redusert med gjennomsnittlig 10,2 cm og midtlinjen lukket hos 90 % (15). 

Figur 1: Venstre: Før botox. Midten: Fire uker etter botox. Høyre: Fire uker etter botox med Valsalvas manøver. Samtykke fra pasienten er innhentet.

Figur 1: Venstre: Før botox. Midten: Fire uker etter botox. Høyre: Fire uker etter botox med Valsalvas manøver. Samtykke fra pasienten er innhentet.

Overgangen til minimalt invasive teknikker

Laparoskopisk brokkirurgi ble introdusert på 1990-tallet med mål om færre sårkomplikasjoner, større nettoverlapp og raskere restitusjon, men stilte nye krav til ferdigheter og utstyr. LeBlanc beskrev i 1993 laparoskopisk intraperitoneal nettplastikk, senere kjent som IPOM (16).Teknikken ble dominerende de neste to tiårene, til tross for utfordringer knyttet til adheranser, serom, fiksa­sjonsrelaterte smerter og kostbare komposittnett. Chelala et al. videreutviklet konseptet i 2003 ved å lukke fascie­defekten med ikke-resorberbare suturer før intraperitoneal nettplassering (17). Denne teknikken kalles i dag for IPOM+.

Ønsket om ekstraperitoneal nettplassering førte til utvikling av nye minimalt invasive teknikker. Miserez beskrev allerede i 2002 den første retromuskulær teknikken (18). Díaz-Pizarro et al. viste i 2005 at laparoskopisk preperit­oneal nettplassering reduserte adheranser sammen­lignet med IPOM, mens Prasad et al. senere dokumenterte ­klinisk gjennomførbarhet (19,20). Teknikken fikk likevel begrenset utbredelse, trolig på grunn av manglende utstyr, lav laparoskopisk kompetanse og generell grunn­forståelse av bukveggens plan.

Minimalt invasiv fremre komponentseparasjon ble ­beskrevet av Rosen et al. i 2007 (21). Daes introduserte eTEP for lyskebrokk i 2012, og Belyansky et al. videre­førte prinsippet til kompleks ventralbrokkirurgi med laparoskopisk retromuskulær eTEP og TAR (22-24). Sammen med V-TAPP muliggjorde disse teknikkene rekonstruksjon og ekstraperitoneal nettplassering uten åpen tilgang. Bruk av intraoperativ intrafascial tensjon under minimalt invasive bukveggsrekonstruksjoner, ­enten i form av spesielle suturteknikker eller kommersielle produkter, er beskrevet.

Når det umulige blir mulig

Robotkirurgi ble introdusert tidlig på 2000-tallet og fant, til tross for en opprinnelig hjertekirurgisk intensjon, særlig anvendelse innen urologi og rektumkirurgi. Schluender et al. viste allerede i 2003 at robotens suturegenskaper kunne erstatte de smertefulle transfascielle nettfiksasjonssuturer ved å fiksere intraperitoneale nett med avbrutte suturer i bakre rectusblad. Samme år publiserte Ballantyne et al. robotassistert IPOM for ventralbrokk (25,26). Abdalla publiserte i 2012 den første robotassisterte Rives–Stoppa-operasjonen; to av fem pasienter måtte reopereres innen én uke grunnet interparietal herniering gjennom defekter i bakveggen i løpet av den første uken (27).

Carbonells gruppe beskrev i 2017 robotassistert retromuskulær ventralbrokkplastikk via transabdominal tilgang (28). Muysoms introduserte i 2018 den robotassistert TransAbdominal Retromuscular Umbilical Prosthetic hernia-teknikken (TARUP), hvor laterale del av ­ipsilate­rale bakre rektusblad deles for tilgang til retrorektus­rommet og redokkingen ved Carbonells teknikk kan unngås (29). TARUP er senere i stor grad erstattet av eTEP, men kan fortsatt benyttes som nødløsning ifall r-V-TAPP ikke lar seg gjennomføre. En utfordring ved transabdominale teknikker er å bevare og rekonstruere det ofte svært tynne og fragile neoperitoneum i midtlinjen ved arrbrokk. Belyansky et al. beskrev robotassistert eTEP i 2018, etter­fulgt av Valenzuela og medarbeideres laparoskopiske og robotassisterte preperitoneale eTEP (PeTEP) i 2024 (30-32). Robotassistert eTEP kan lette bevaring av peritoneum og mobilisering av brokksekken til rekonstruksjon av laget mellom nett og tarmene, samtidig som disseksjonen kan utvides betydelig lateralt uten komponentsepa­rasjon. Denne robotassisterte teknikken gjør at prinsippene fra Henifords åpne preperitoneale rekonstruksjon i 2006 reproduseres minimalinvasivt. Abdallas erfaring understreker samtidig risikoen for interparietal herniering og tarmstrangulasjon dersom bakre rektusblad eller peritoneum gir etter eller er utilstrekkelig lukket.

Implementering av robotkirurgi skjedde tidligere i USA enn i Europa. Tall fra Medicare viser at andelen robot­assisterte ventralbrokk gikk fra 0,5 % til 13,8 % hos et utvalg av Medicare pasienter i perioden 2010 til 2018. For amerikanske private pasienter økte andelen fra 0,1 % til 8,7 % (33). I Norden antas det at 5 % av ventralbrokk utføres robotassistert i dag (34). Med økende antall robot­systemer antar man at denne andelen vil øke i årene fremover.

Gevinst ved robotassisterte ­bukveggsrekonstruksjoner

Lærdommen fra innføringen av laparoskopisk kirurgi er at den endelige gevinsten av nye teknikker kan være vanskelig å fastslå, mens de fortsatt befinner seg i inno­vasjons- og implementeringsfasen. Foreløpig forskning og praksis tyder på en betydelig gevinst ved robotassistert kirurgi for de mer komplekse bukveggsrekonstruksjoner (Figur 2).

Figur 2: Kompleks bukveggsrekonstruksjon behandlet med robot­assistert kirurgi. Samtykke fra pasienten er innhentet.

Figur 2: Kompleks bukveggsrekonstruksjon behandlet med robot­assistert kirurgi. Samtykke fra pasienten er innhentet.

Robotplattformens 3D-visualisering, angulerende instru­menter og ergonomi muliggjør minimal invasiv behandling av komplekse ventralbrokk som tidligere måtte opereres åpent med høy komplikasjonsrisiko (Figur 3). En metaanalyse fra 2024 av syv studier og 780 pasienter viste færre totale komplikasjoner etter rTAR enn etter åpen TAR (9,0 % vs. 24,6 %), lavere forekomst av kirurgisk sårinfeksjon (2,5 % vs. 7,8 %) og 3,9 døgn kortere sykehusopphold (35).

Figur 3: Åpen Rives-Stoppa med blødningskomplikasjon. ­Samtykke fra pasienten er innhentet.

Figur 3: Åpen Rives-Stoppa med blødningskomplikasjon. ­Samtykke fra pasienten er innhentet.

Al-Salemi et al. viste i 2025 i en serie fra egen praksis at r-eTEP reduserte median liggetid fra tre til to døgn i forhold til laparoskopisk eTEP. Operasjonstiden ved r-eTEP var ikke lengre tross at defektene var større og flere av pasientene hadde ledsagende rektusdiastaser med behov for større rekonstruksjon (36).

For de mindre komplekse primære ventralbrokk er ­gevinsten ved robotkirurgi mindre avklart. EHS/AHS-­retningslinjene anbefaler åpen reparasjon med preperitonealt flatt nett for de fleste symptomatiske umbilikal- og epigastrialbrokk, mens minimal invasiv teknikk (Ventral TAPP/eTEP) kan vurderes ved større defekter, multiple defekter, ledsagende rektusdiastase eller ved økt risiko for sårkomplikasjoner (37). Enkle ventralbrokk utføres i dag ofte dagkirurgisk, og potensialet for redusert liggetid er derfor begrenset. Disse inngrepene har også i utgangspunktet lav risiko for komplikasjoner.

Den pågående randomiserte ROBOVENT-studien som sam­menligner robotassistert V-TAPP med åpen preperi­toneal nettplastikk for primære ventralbrokk på 1–5 cm, kan kanskje avklare robotens rolle for disse brokkene (38).

Kostnaden ved robotkirurgi

En nylig dansk randomisert studie inkluderte både anskaffelses- og vedlikeholdskostnader og fant at robot­assistert ventralbrokkirurgi var om lag dobbelt så kostbar som åpen kirurgi (€ 3 500 vs. € 1 700). Kostnadsmodellen indikerte imidlertid et krysningspunkt ved defektareal omkring 56 cm², der robotkirurgi kunne bli relativt mer kostnadseffektiv som følge av kortere liggetid. Mer­kostnaden var € 1149 per liggedøgn spart (39).

Henriksen et al. sammenlignet robotassistert retro­muskulær og laparoskopisk IPOM i en nasjonal propensity score-matchet studie. Totalkostnaden var lavere ved robotkirurgi (€ 1300 vs. € 2000). IPOM-kostnadene ble drevet opp av kostbare komposittnett, fiksasjons­utstyr, lengre liggetid (1,2 vs. 0,5 døgn). Studien inkluderte imidler­tid ikke anskaffelses- eller vedlikeholdskostnader for robotplattformen (40).

Robotassisterte teknikker i dag

Ventral TransAbdominal Preperitoneal teknikk (r-V-TAPP)

Tilgangen gjøres enten med åpen teknikk i øvre del av bukhulen for å visuelt plassere arbeidsportene tilstrekkelig lateralt. Veress´ nål og optisk trokar høyt i venstre flanke kan også brukes. Etter innsetting av de tre arbeidsportene i venstre flanke, minimum 15 cm fra planlagt sted for den peritoneale insisjonen. Bukhulen inspiseres, reduksjon av brokkinnholdet og eventuelle adheranser tas ned ved behov. Peritoneum insideres 5 cm lateralt fra defektens kant, og det lages en peritoneal og pretrans­versal lomme. EHS guidelines anbefaler minst 5 cm overlapp i alle retninger. Fasciedefekten lukkes med sutur, og syntetisk nett implanteres og eventuelt fikseres til bakre rektusblad, før peritoneallappen lukkes. Ved større defekter i peritoneum kan disseksjonen utvides på kontra­lateral side for å mobilisere peritoneum slik at alle ­defekter kan lukkes uten tensjon og risiko for interparietalt hernie postoperativt. Tidligere var V-TAPP en teknikk for de middels store midtlinjebrokkene (1-4 cm), men stadig større brokk gjøres med denne teknikken. Teknikken er mer utfordrende for arrbrokk enn primære midtlinjebrokk grunnet tynt neoperitoneum i midtlinjen. V-TAPP kan kombineres med ledsagende lyskebrokk, fortrinnsvis på kontralaterale side da man da slipper å trippeldokke roboten. Teknikken er mulig, men nokså krevende med tradisjonell laparoskopi.

R-eTEP med eller uten bilateral TAR

Robotassistert eTEP med eller uten bilateral TAR er i dag en etablert teknikk for større midtlinjebrokk, for pasienter med multiple brokk, ledsagende rektusdiastase, risikofaktorer for sårkomplikasjoner eller uttalt fedme. Tilgangen kan skje direkte inn i høyre retrorektus rom hvor optisk disseksjon utføres. Noen foretrekker en intraabdominal port utenfor rektuskomplekset for å vurdere adheranser og eventuelt redusere inkarsererte brokk med håp om å redusere risikoen for okkulte iatrogene tarmskader. Roboten dokkes via tre arbeidsporter langs høyre laterale rektuskant og man krysser inn under ­linea alba i det preperitoneale rommet. Deretter insideres kontra­laterale bakre rektusblad slik at retrorektus rommene kan ­fuseres. Den kraniale Madrid-modifikasjonen vil redusere risiko for å skade de nevrovaskulære bundlene. Det kraniale pretransversale og retrorektus­rommet fuseres ved hjelp av en horisontal insisjon i ­bakre rektusblad på hver side. Brokkets innhold reduseres og eventuelle defekter i peritoneum lukkes. I fall det er for høy tensjon på ­bakre blad eller ytterligere nettoverlapp er nødvendig, kan dissek­sjonen føres videre lateralt ved TAR. I fall ipsilateral TAR er nødvendig kan roboten dokkes om til motsatt side. Brokkdefekten lukkes. ­Ledsagende rektusdiastase kan eventuelt også lukkes. Nettet anlegges i retrorektus-/preperitonealrommet. Størrelsen på nettet avhenger av defekten(e)s størrelse og lokalisasjon. Ved ledsagende lyskebrokk kan roboten dokkes om til kranialt for tilgang til begge lyskene. Teknikken er mulig, men svært krevende med tradisjonell laparoskopi da den ofte innebærer mye suturering i taket i midtlinjen.

R-PeTEP – den totalt preperitoneale tilgangen

I PeTEP holdes disseksjonen helt i det preperitoneale/pretransversale planet, foran peritoneum og transversalis fascien, uten å dele bakre rektusskjede. Man trenger heller ikke dele transversalis-muskelen for å få tilstrekkelig overlapp. Dette laget kan være svært tynt og operasjonen kan være svært utfordrende. Tilgangen kan være kranial eller kaudal (suprapubisk) avhengig av defektens plassering. Den kaudale dokkingen krever at pasienten hyperekstenderes på bordet. Brokkdefekten lukkes og rektusdiastasen kan eventuelt plikeres. Laparoskopisk eller åpen fremre komponentseparasjon kan bidra til å lukke midtlinjen ved behov. Eventuelt kan også mediale feste av bakre rektusblad insideres for å medialisere rektusmusklene. Størrelsen på nettet avhenger av defektens størrelse og lokalisasjon. Teknikken kan ha en ulempe med økt risiko for portbrokk ved kaudal dokking da bukveggen er svært tynn i området for portene.

Utdanning og opplæringsvei:
EHS’ robotkirurgiske opplæring

Den raske implementeringen av robotassistert bukveggs­kirurgi i USA understreket behovet for strukturert opplæring. En omfattende reportasje i The New York Times beskrev alvorlige komplikasjoner etter feilaktige bakre komponentseparasjon utført av kirurger som blant ­annet hadde lært teknikken gjennom videoer i sosiale medier (41). Refusjonssystemet insentiverte også kirurgene til å gjøre TAR selv på små defekter. En Medicare-basert kohort­studie med 161 415 pasienter viste en liten, men signifikant høyere risiko for operativt behandlet residiv ti år etter robotassistert ventralbrokkirurgi enn etter laparoskopisk eller åpen kirurgi (13,4 % vs. 12,3 % og 12,7 %) (42). Forfatterne mener resultatene må tolkes i lys av at studieperioden 2010–2020 sammenfalt med en rask og omfattende implementering av robotkirurgi.

Intuitive konstruerte tidlig et utdanningsprogram med teknologiopplæring, simulatortrening og prosedyre­spesifikk trening (TR100/TR200). Etter introduksjonsfasen starter den kliniske fasen med proktorveiledede inngrep av lav kompleksitet, primært r-TAPP for enkle lyskebrokk eller r-IPOM/r-V-TAPP for mindre midtlinjebrokk. Man progredierer så til retromuskulære teknikker som rTARUP/eTEP (TR300) og til slutt rTAR (TR400). EHS Robotic Surgery Task Force beskrev i 2022 hvordan robot­assistert bukveggskirurgi kan initieres med anbefalt antall som bør utføres for de ulike teknikkene før man går videre til neste prosedyre (43).

EHS tilbyr i dag både introduksjonskurs og avansert kadaverbasert robotkirurgisk trening (Figur 4). I 2026 ­arrangeres «Discovery Courses» i Freiburg og Amsterdam for kirurger uten etablert roboterfaring, mens EHS Robotic Cadaveric Hernia Course stiller krav til dokumentert tidligere erfaring og loggbok. Målet er å videreutvikle opplæringen mot en mer formalisert, kompetanse- og sertifiseringsbasert modell der klinisk opplæring i størst mulig grad er uavhengig av robotplattform og av robotselskapene. Finansieringen og ansvarsfordelingen mellom fagforening, kirurg, sykehus og robotleverandør er fortsatt uavklart.

Figur 4: European Hernia Society kurs i robotkirurgi

Figur 4: European Hernia Society kurs i robotkirurgi

Begrensninger som fortsatt gjelder

Til tross for de åpenbare fordelene er det reelle grenser for hva roboten kan løse: Små pasienter kan ha utilstrekkelig plass for portplassering eller ha for smale rektusmuskler (< 5 cm) for trygg retrorektus-disseksjon. Pasienter med behov for større hudreseksjoner må ofte gjennomgå åpne eller hybrid (robot + åpen) for tilfredsstillende resultat. Pasienter med enteroatmosfæriske fistler, stor grad av loss of domain og mange tidligere åpne operasjoner er ikke gode kandidater for robotassistert kirurgi (Figur 5).

Figur 5: Kompleks bukveggsrekonstruksjon operert med åpen kirurgi. Samtykke fra ­pasienten er innhentet.

Figur 5: Kompleks bukveggsrekonstruksjon operert med åpen kirurgi. Samtykke fra ­pasienten er innhentet.

Konklusjon

Utviklingen frem mot moderne robotassistert bukveggsrekonstruksjon har strukket seg over mer enn et halvt ­århundre og kjennetegnes av teknikker som er forlatt, gjenoppdaget og videreutviklet. Robotassistert kirurgi er et stort fremskritt som gjør at også komplekse ventral­brokk kan behandles minimal invasivt med kortere liggetid og færre komplikasjoner. Robotkirurgien har fortsatt klare begrensninger, og ressursbruken må være medisinsk og økonomisk forsvarlig. Det at robotens egenskaper gjør kompleks minimal invasiv kirurgi mulig, må ikke bli en unnskyldning for å avstå fra opplæring i åpne eller laparoskopiske teknikker. Den må heller ikke ­insentivere kirurger til å velge en unødvendig omfat­tende rekonstruksjon når en enklere operasjon er det beste for pasienten.

Den kompetente bukveggskirurgen må beherske åpen, laparoskopisk og robotassistert kirurgi og kunne veksle mellom modalitetene, til og med i løpet av samme inngrep. En av de viktigste utfordringene fremover blir derfor å utdanne denne og kommende generasjoner til å håndtere både den økende prosedyrekompleksiteten og adaptere den teknologiske utviklingen. Det vil bli ­avgjørende for å sikre gode resultater for de vi tjener: Våre pasienter.


Referanser

1. Rives J, Pire JC, Flament JB, et al. Treatment of large eventrations. New therapeutic indications apropos of 322 cases. Chirurgie. 1985;111:215-225.

2. Stoppa RE. The treatment of complicated groin and incisional hernias. World J Surg. 1989;13:545-554.

3. Novitsky YW, Porter JR, Rucho ZC, Getz SB, Pratt BL, Kercher KW, et al. Open preperitoneal retrofascial mesh repair for multiply recurrent ventral incisional hernias. J Am Coll Surg. 2006;203(3):283-289.

4. Carbonell AM, Cobb WS, Chen SM. Posterior components separation during retromuscular hernia repair. Hernia. 2008;12:359-362.

5. Novitsky YW, Elliott HL, Orenstein SB, Rosen MJ. Transversus abdominis muscle release: a novel approach to posterior component separation during complex abdominal wall reconstruction. Am J Surg. 2012;204:709-716.

6. De Luca M, López-Monclús J, Muñoz-Rodríguez JM, Blázquez Hernando LA, Robin Valle de Lersundi A, Medina Pedrique M, et al. How I do it: Madrid posterior component separation in 10 steps, with special consideration of its anatomy. Langenbecks Arch Surg. 2024;409(1):349.

7. De Luca M, Medina Pedrique M, Morejon Ruiz S, Muñoz-Rodríguez JM, Robin Valle de Lersundi A, López-Monclús J, et al. The Madrid posterior component separation: an anatomical approach for effective reconstruction of complex midline hernias. J Abdom Wall Surg. 2024. doi:10.3389/jaws.2024.12928.

8. Garcia-Ureña MÁ, Lopez-Monclus J, de Robin Valle de Lersundi A, Blazquez Hernando LA, Medina Pedrique M, Rial Justo X, et al. Pathways of the preperitoneal plane: from the “fatty triangle” in Rives to the “fatty trident” in extended retromuscular abdominal wall reconstruction. A tribute to Prof. Schumpelick. Hernia. 2023;27(2):395-407.

9. Parker SG, Halligan S, Liang MK, Muysoms FE, Adrales GL, Boutall A, et al. International classification of abdominal wall planes (ICAP) to describe mesh insertion for ventral hernia repair [Internet]. Vol. 107, The British journal of surgery. England; 2020 [cited 2026 Sept 6]. p. 209–17. 

10. Gibson CL. Operation for cure of large ventral hernia. Ann Surg. 1920;72(2):214-217.

11. Albanese AR. Las incisiones de descarga en el tratamiento de las grandes eventraciones supraumbilicales [Liberating incisions in the treatment of large supraumbilical eventrations]. Prensa Med Argent. 1966;53:2222-2227. Spanish.

12. Ramirez OM, Ruas E, Dellon AL. “Components separation” method for closure of abdominal-wall defects: an anatomic and clinical study. Plast Reconstr Surg. 1990;86(3):519-526.

13. Lopez-Monclus J, Muñoz-Rodríguez J, San Miguel C, et al. Combining anterior and posterior component separation for extreme cases of abdominal wall reconstruction. Hernia. 2020;24:369-379.

14. Ibarra-Hurtado TR, Nuño-Guzmán CM, Echeagaray-Herrera JE, Robles-Vélez E, de Jesús González-Jaime J. Use of botulinum toxin type A before abdominal wall hernia reconstruction. World J Surg. 2009;33(12):2553-2556.

15. Niebuhr H, Malaibari ZO, Köckerling F, Reinpold W, Dag H, Eucker D, et al. Intraoperative Faszientraktion (IFT) zur Behandlung großer ventraler Hernien: eine retrospektive Analyse von 50 Fällen [Intraoperative fascial traction (IFT) for treatment of large ventral hernias: a retrospective analysis of 50 cases]. Chirurg. 2022 Mar;93(3):292-298. German. doi:10.1007/s00104-021-01552-0.

16. LeBlanc KA, Booth WV. Laparoscopic repair of incisional abdominal hernias using expanded polytetrafluoroethylene: preliminary findings. Surg Laparosc Endosc. 1993;3(1):39-41.

17. Chelala E, Gaede F, Douillez V, Dessily M, Allé JL. The suturing concept for laparoscopic mesh fixation in ventral and incisional hernias: preliminary results. Hernia. 2003;7(4):191-196.

18. Miserez M, Penninckx F. Endoscopic totally preperitoneal ventral hernia repair. Surg Endosc. 2002;16(8):1207-1213.

19. Díaz-Pizarro Graf JI, Moreno Portillo M, Cárdenas Lailson LE, Ramírez Solís ME, Palacios Ruiz JA, Parraguirre Martínez S. Laparoscopic transabdominal preperitoneal approach to place a polypropylene mesh on the abdominal wall: an experimental swine model of a technique that can be used for incisional hernia repair. Surg Endosc. 2005;19:990-995.

20. Prasad P, Tantia O, Patle NM, Khanna S, Sen B. Laparoscopic transabdominal preperitoneal repair of ventral hernia: a step towards physiological repair. Indian J Surg. 2011;73(6):403-408.

21. Rosen MJ, Jin J, McGee MF, Williams C, Marks J, Ponsky JL. Laparoscopic component separation in the single-stage treatment of infected abdominal wall prosthetic removal. Hernia. 2007;11(5):435-440.

22. Daes J. The enhanced view-totally extraperitoneal technique for repair of inguinal hernia. Surg Endosc. 2012;26(4):1187-1189.

23. Belyansky I, Zahiri HR, Park A. Laparoscopic transversus abdominis release, a novel minimally invasive approach to complex abdominal wall reconstruction. Surg Innov. 2016;23(2):134-141.

24. Belyansky I, Daes J, Radu VG, Balasubramanian R, Reza Zahiri H, Weltz AS, et al. A novel approach using the enhanced-view totally extraperitoneal (eTEP) technique for laparoscopic retromuscular hernia repair. Surg Endosc. 2018;32(3):1525-1532.

25. Schluender S, Conrad J, Divino CM, Gurland B. Robot-assisted laparoscopic repair of ventral hernia with intracorporeal suturing. Surg Endosc. 2003;17(9):1391-1395.

26. Ballantyne GH, Hourmont K, Wasielewski A. Telerobotic laparoscopic repair of incisional ventral hernias using intraperitoneal prosthetic mesh. JSLS. 2003;7(1):7-14.

27. Abdalla RZ, Garcia RB, Costa RID, Luca CRP, Abdalla BMZ. Procedimento de Rives/Stoppa modificado robô-assistido para correção de hérnias ventrais da linha média [Modified robot-assisted Rives/Stoppa procedure for correction of midline ventral hernias]. ABCD Arq Bras Cir Dig. 2012;25(2):129-132. Portuguese.

28. Warren JA, Cobb WS, Ewing JA, Carbonell AM. Standard laparoscopic versus robotic retromuscular ventral hernia repair. Surg Endosc. 2017;31(1):324-332.

29. Muysoms FE, Van Cleven S, Pletinckx P, Ballecer C, Ramaswamy A. Robotic transabdominal retromuscular umbilical prosthetic hernia repair (TARUP): observational study on the operative time during the learning curve. Hernia. 2018;22(6):1101-1111.

30. Belyansky I, Reza Zahiri H, Sanford Z, Weltz AS, Park A. Early operative outcomes of endoscopic (eTEP access) robotic-assisted retromuscular abdominal wall hernia repair. Hernia. 2018;22(5):837-847.

31. Alpuche HAV, Torres FR, González JPS. Early results of eTEP access surgery with preperitoneal repair of primary midline ventral hernias and diastasis recti. A 33 patient case series of “PeTEP”. Surg Endosc. 2024;38(6):3204-3211.

32. Arias-Espinosa L, Claus CM, Malcher F, Valenzuela Alpuche HA. Robotic preperitoneal extended totally extraperitoneal (R-PeTEP) technique description for ventral hernia repair: preliminary results. Updates Surg. 2024;76(7):2715-2722.

33. Bonner SN, Thumma JR, Dimick JB, Sheetz KH. Trends in use of robotic surgery for privately insured patients and Medicare fee-for-service beneficiaries. JAMA Netw Open. 2023;6(5):e2315052.

34. Helgstrand F, Rietz G, Törnqvist B, Lambrecht JR, Gaupset R, Rautio T, et al. Robotic assisted hernia repair in four Nordic countries: status and challenges. J Abdom Wall Surg. 2024;3:13224.

35. Lima DL, da Silveira CAB, de Oliveira CNB, Rasador ACD, Kasakewitch JPG, Nogueira RL, et al. Open versus robotic transversus abdominis release for ventral hernia repair: an updated systematic review, meta-analysis, and meta-regression. Surg Endosc. 2024;38(12):7083-7092.

36. Al-Salemi A, El-Sourani N, Bockhorn M, Alfarawan F. Early postoperative outcomes in a retrospective propensity score-matched comparison of robotic extended totally extraperitoneal (r-eTEP) and extended totally extraperitoneal (eTEP) repair for ventral hernia. Hernia. 2025;29(1):119.

37. Henriksen NA, Kaufmann R, Simons MP, Berrevoet F, East B, Fischer J, et al; European Hernia Society and Americas Hernia Society. EHS and AHS guidelines for treatment of primary ventral hernias in rare locations or special circumstances. BJS Open. 2020;4(2):342-353.

38. Douissard J, Meyer J, Dupuis A, Peloso A, Mareschal J, Toso C, et al. Robotic versus open primary ventral hernia repair: a randomized controlled trial (Robovent Trial). Int J Surg Protoc. 2020;21:27-31.

39. Nielsen KA, Valorenzos A, Kaiser K, Frandsen CH, Helligsø P, Petersen SR, et al. Robotic-assisted ventral hernia repair: a detailed economic evaluation: is it worth it? Hernia. 2025;30(1):24.

40. Henriksen NA, Willaume Christoffersen M, Marckmann M, Jensen KK. Procedural costs of robot-assisted and laparoscopic ventral and incisional hernia repair. A propensity-score matched nationwide database study. J Abdom Wall Surg. 2025;4:15464.

41. Jewett C, Mueller B. How a lucrative surgery took off online and disfigured patients. New York Times. 2023 Oct 30.

42. Fry BT, Howard RA, Thumma JR, Norton EC, Dimick JB, Sheetz KH. Surgical approach and long-term recurrence after ventral hernia repair. JAMA Surg. 2024 Sep 1;159(9):1019-1028. doi:10.1001/jamasurg.2024.1696.

43. Vierstraete M, Simons M, Borch K, de Beaux A, East B, Reinpold W, et al. Description of the current da Vinci training pathway for robotic abdominal wall surgery by the European Hernia Society. J Abdom Wall Surg. 2022;1:10914.

ANNONSER

Kurs/Møter