Kirurgisk behandling av endetarmskreft har gjennomgått en bemerkelsesverdig utvikling de siste 40 årene. Fra en tid hvor lokalt residiv etter tilsynelatende kurativ kirurgi var vanlig og prognosen betydelig dårligere enn i dag, har vi beveget oss til en situasjon hvor de fleste pasienter behandles med moderne minimalt invasiv kirurgi, og hvor lokal kontroll og langtidsoverlevelse er svært god (Bilde 1).

Bilde 1: Intraabdominalt bilde av operasjonsrobot i bekkeinngangen hvor man har åpnet den mesorektale fascie baktil. Samtykke fra pasienten er innhentet.
Endetarmskreft i Norge
Endetarmskreft er en hyppig kreftform i Norge. I 2025 ble det diagnostisert 1535 nye tilfeller, 888 hos menn og 647 hos kvinner. Fem års relativ overlevelse for perioden 2021–2025 var 72,6 % for menn og 75,6 % for kvinner (1). Ved lokalisert sykdom er femårsoverlevelsen i dag over 95 % (1).
Bak disse tallene ligger ikke et enkelt medisinsk gjennombrudd, men flere tiår med systematisk forbedring. Bedre forståelse av kirurgisk anatomi og innføringen av total mesorektal eksisjon (TME), mer presis bildediagnostikk, selektiv bruk av neoadjuvant behandling, multidisiplinære team, nasjonale behandlingsretningslinjer og kvalitetsregistre har alle bidratt.
Åpen kirurgi ble gradvis erstattet av laparoskopisk kirurgi i løpet av 2000-tallet. De siste 15 årene har robotassistert laparoskopi fått en stadig større plass, og i dag utføres langt de fleste inngrep for endetarmskreft som minimalt invasiv kirurgi.
Fra Heald og «the Holy Plane» til moderne rektumkirurgi
Skal man forstå dagens robotassisterte rektumkirurgi, må man først tilbake til Basingstoke i England og den britiske kirurgen Richard «Bill» Heald.
På begynnelsen av 1980-tallet rettet Heald og medarbeidere oppmerksomheten mot mesorektum og betydningen av å fjerne dette intakt sammen med rektum. I den klassiske publikasjonen The mesorectum in rectal cancer surgery – the clue to pelvic recurrence? fra 1982 beskrev Heald og medarbeidere små tumorfoci i mesorektum flere centimeter distalt for primærtumor (2). Dersom deler av mesorektum ble stående igjen i bekkenet, kunne dette være en forklaring på de høye lokale residivratene man så etter datidens kirurgi.
Dette arbeidet utviklet seg til konseptet total mesorektal eksisjon – TME. Like viktig som hva som skulle fjernes, var hvordan det skulle gjøres. Heald beskrev det avaskulære anatomiske planet rundt mesorektum – planet mellom fascia propria rundt mesorektum og den omgivende bekkenfascien. I 1988 beskrev han dette i den etter hvert legendariske artikkelen The “Holy Plane” of rectal surgery (3) (Bilde 2)

Bilde 2: Kollegaene Lars Thomas Seeberg og Lars Bergene Grønvold sammen med legendene Bill Heald og Werner Hohenberger.
Dette var i utgangspunktet et anatomisk og kirurgisk konsept, men konsekvensene var onkologiske. Dersom kirurgen følger korrekt anatomisk plan, kan mesorektum fjernes intakt og man oppnår korrekt onkologisk behandling. En meget viktig tilleggsgevinst er at autonome nerver og omkringliggende strukturer i størst mulig grad bevares.
I dag virker dette selvfølgelig. Det var det ikke for 40 år siden. Norske resultater illustrerer hvor dramatisk utviklingen har vært. Blant pasienter som ble vurdert som kurativt operert for endetarmskreft i Norge i perioden 1986–1988, utviklet 28 % lokalt residiv, og femårsoverlevelsen var bare 55 % (4).
I 1993 ble det norske Rectumcancerregisteret etablert med systematisk innføring av TME og standardisering av den patologiske vurderingen. Ved slutten av 1990-tallet ble mer enn 95 % av rektumreseksjonene utført etter TME-prinsippene. Blant kurativt opererte pasienter falt lokalresidivfrekvensen til 8 %, mens femårsoverlevelsen hos pasienter under 75 år steg til 71 % [4].
I dag er resultatene ytterligere forbedret. Fem års relativ overlevelse ved endetarmskreft ligger nå på rundt 73–76 % i den samlede pasientpopulasjonen, og lokale residiv har falt til 3 % (1) (Figur 1).
TME alene forklarer selvsagt ikke hele denne utviklingen. Bedre staging, MR av rektum, bedre patologisk diagnostikk og utviklingen av onkologisk behandling har vært avgjørende. Preoperativ strålebehandling og senere radiokjemoterapi reduserte risikoen for lokalt residiv ytterligere hos selekterte pasienter. Multimodal utredning og behandling står sentralt, samtidig som behandlingen blir stadig mer individualisert.

Figur 1: Andelen lokale residiv blant kurativt opererte pasienter ved endetarmskreft har falt fra 28% til 8% og videre omlag 3%. Kilde: Norsk kvalitetsregister for tykk og endetarmskreft.
Fra «Grønnboka» til nasjonalt handlingsprogram og MDT
En viktig del av den norske suksesshistorien er utviklingen av nasjonale anbefalinger. Norsk Gastrointestinal Cancer Gruppe publiserte fra begynnelsen av 1990-tallet anbefalinger for utredning, behandling og oppfølging av kolorektal kreft gjennom det som i fagmiljøet ganske enkelt ble kjent som «Grønnboka».
I 1993 etablerte NGICG sammen med Kreftregisteret og Kreftforeningen Rectumcancerregisteret. Dette var et viktig skifte. Resultatene av behandlingen kunne nå måles nasjonalt, sykehusene kunne sammenlignes, og faglige anbefalinger kunne justeres på bakgrunn av norske data. I 2010 ble Grønnboka erstattet av Helsedirektoratets nasjonale handlingsprogram for tykk- og endetarmskreft (5). Handlingsprogrammet har siden blitt revidert regelmessig og er i dag et av de viktigste arbeidsverktøyene innen norsk kolorektalkirurgi.
Betydningen av dette kan ikke undervurderes. Norge er et langstrakt land med store geografiske avstander og sykehus av svært ulik størrelse. Det Nasjonale handlingsprogram for tykk- og endetarmskreft sikrer at pasienter i Norge utredes og behandles etter de samme faglige prinsippene uavhengig av bosted. Nasjonale kvalitetsregistre gjør det samtidig mulig å kontrollere om vi faktisk lykkes med dette. Nasjonale handlingsprogram og kvalitetsregistre sammen med lokale MDT-møter har nå blitt selve navet i behandlingen av endetarmskreft . MDT-møtene har etablert en arena hvor forskjellige faggrupper sammen diskuterer hvilken behandling som er riktig for den enkelte pasient.
Hvorfor robotassistert laparoskopisk kirurgi?
Begrepet «robotkirurgi» er misvisende. Operasjonsroboten er ikke en robot i tradisjonell forstand. Den tar ingen selvstendige beslutninger og utfører ingen autonome kirurgiske handlinger. Hver eneste bevegelse styres av kirurgen ved konsollen. Roboten er et avansert laparoskopisk instrument. Robotassistert kirurgi er ikke en ny onkologisk operasjon. Vi følger de samme anatomiske planene. Vi forholder oss til det samme mesorektale sjikt. Vi har de samme kravene til distal og circumferentiell reseksjonsrand.
Robotens høyoppløselige tredimensjonale optikk kombinert med et stabilt kamera som kirurgen styrer selv, gir svært gode arbeidsforhold. Kirurgen bestemmer selv hvor kameraet skal være og kan flytte synsfeltet kontinuerlig gjennom disseksjonen uten å være avhengig av en kameraassistent.
Men den største forskjellen ligger i instrumentene og deres håndleddsfunksjon. Instrumentene kan vinkles rundt strukturer og arbeide parallelt med vevsplanene på en helt annen måte enn stive laparoskopiske instrumenter. Der man ved åpen og konvensjonell laparoskopisk kirurgi enkelte steder må la instrumentene gli langs strukturer med begrenset innsyn, kan man ved robotassistert kirurgi følge instrumentet tett med kamera og samtidig kontrollere traksjon og kontratraksjon.
Kirurgen disponerer vanligvis tre robotinstrumenter samtidig i tillegg til kameraet, og med hjelpeporter har man fem instrumenter tilgjengelig i buken. Dette gjør det mulig å opprettholde eksponering samtidig som disseksjonen utføres.
Forskjellen blir særlig tydelig helt distalt. Når man har fulgt mesorektum ned til bekkenbunnen, kan kameraet dreies og vinkles oppover mot distale rektum og øvre analkanal. Perspektivet endres fullstendig. Området som ved åpen kirurgi og konvensjonell laparoskopi kan oppleves som et sort hull i bunnen av et langt og trangt bekken, åpner seg visuelt og man får følelsen av å operere i en stor aula med instrumenter som har stor bevegelsesfrihet.
Dette er robotplattformens største styrke: ikke ved at den endrer hva vi skal gjøre, men ved at den gjør det lettere å se og bevege seg i området hvor vi skal gjøre det. Robotplattformen kan gjøre en teknisk krevende operasjon lettere å gjennomføre under svært gode visuelle og ergonomiske forhold.
Laparoskopi er fortsatt god rektumkirurgi
Det er viktig å understreke at innføringen av robotassistert kirurgi ikke betyr at konvensjonell laparoskopisk rektumkirurgi er dårligere onkologisk kirurgi.
Det foreligger i dag ingen entydig dokumentasjon som tilsier at man må operere med robot for å oppnå gode onkologiske resultater. ROLARR-studien fant ingen signifikant forskjell i circumferentiell reseksjonsmargin eller kvaliteten på det kirurgiske preparatet mellom robotassistert og konvensjonell laparoskopisk kirurgi (6). Erfarne laparoskopiske kirurger og fagmiljøer leverer svært gode resultater.
Pionerene innen robotassistert rektumkirurgi
Da de første da Vinci-systemene ble introdusert tidlig på 2000-tallet, var det først og fremst urologien som tok teknologien i bruk. Det tok imidlertid ikke lang tid før kolorektalkirurger så potensialet, særlig ved kirurgi dypt i bekkenet.
Blant de tidlige internasjonale pionerne var Alessio Pigazzi i USA, som publiserte noen av de første erfaringene med robotassistert TME (7). I Sør-Korea utviklet miljøet rundt Seon Hahn Kim og Young Soo Baik robotassistert rektumkirurgi videre og publiserte store serier (8). Sør-Korea fikk raskt en sentral rolle i utviklingen av både teknikk og opplæring.
I Europa ble teknikken videreutviklet av flere sterke fagmiljøer. Paolo Pietro Bianchi i Italia var blant de tidlige europeiske aktørene og miljøer i Storbritannia, Frankrike og Spania bidro til videre utvikling og evaluering.
Skandinavia og Norge
Norge og Danmark startet forholdsvis tidlig med robotassistert rektumkirurgi. I Danmark var Niels Thomassen i Aarhus en av pionerne, og han ble etter hvert en nestor innen faget i Skandinavia. Mange norske kirurger har hospitert hos Thomassen, og han har besøkt flere norske sykehus og bidratt til utviklingen av teknikken her hjemme.
Her i Norge var Stavanger universitetssjukehus det første sykehuset som startet med robotassistert rektumkirurgi i 2011, med Jens Christian Knapp i spissen. UNN Tromsø fulgte året etter, hvor Stig Norderval var sentral i oppbyggingen. Deretter fulgte Sykehuset Innlandet Hamar i 2014, Haukeland universitetssykehus i 2015, Nordlandssykehuset Bodø og Sykehuset i Vestfold Tønsberg i 2017 og Akershus universitetssykehus i 2018.
Jens Christian Knapp og Stig Norderval var de første norske pionerne. Sammen med blant andre Frank Pfeffer og Håvard Forsmo ved Haukeland universitetssjukehus og Arnulf Kjos og Lars Martin Rekkedal ved Sykehuset Innlandet Hamar la de grunnlaget for utviklingen av robotassistert rektumkirurgi i Norge. Stig Norderval forteller at robotkirurgien ble møtt med stor skepsis, også hos han selv. Han hadde liten tro på at roboten skulle tilføre noe vesentlig ut over etablert laparoskopisk teknikk, men erfaringen endret raskt oppfatningen. Etter relativt få inngrep var han overbevist om at robotens tekniske muligheter ga klare fordeler ved rektumkirurgi.
Professor Seon Hahn Kim ved Korea University Anam Hospital har hatt besøk av kirurger fra flere norske sykehus. Hans kirurgiske teknikk har vært til stor inspirasjon, og han har utfordret etablert norsk praksis med tanke på vår bruk av avlastende ileostomi ved lave rektumanastomoser. Det er en diskusjon som fortsatt pågår, men som fortjener sin egen artikkel. Professor Jim Khan ved University of Portsmouth har på tilsvarende måte bidratt mye til utviklingen av robotassistert rektumkirurgi i Norge. Mange norske kolorektalkirurger har deltatt på hans møter og kurs i Portsmouth, og han har vært en hyppig gjest på både sykehus og kongresser i Norge (Bilde 3).

Bilde 3: På besøk ved Korea University Anam Hospital. Kåre Nordland, Lars Thomas Seeberg, Tom-Andreas Wik og Ole Sjo sammen med Professor Seon Hahn Kim (i midten).
Utviklingen har i stor grad vært drevet nedenfra – av et engasjert kirurgisk fagmiljø som ønsker å utvikle teknikken og ta i bruk nye verktøy. Norske kirurger har vært flinke til å reise ut og søke kunnskap utenfra. Hospitering ved internasjonale sentre og besøk av utenlandske kirurger til Norge har vært en viktig del av kompetansebyggingen. Over de siste 15 årene har det vært en betydelig utbredelse av robotassistert laparoskopisk rektumkirurgi i Norge. Den norske modellen for innføring av robotkirurgi har vært preget av samarbeid mellom sykehusene. Kirurger har hospitert hos hverandre, videoer er blitt delt og diskutert, og internasjonale eksperter har vært invitert til Norge for å dele av sin erfaring og kunnskap.
Det har sannsynligvis vært minst like viktig som selve teknologien.
Nasjonal interessegruppe for robotassistert gastrointestinal kirurgi – NRGK
Et viktig kapittel i den norske historien er etableringen av Nasjonal interessegruppe for robotassistert gastrointestinal kirurgi (NRGK), etablert på initiativ fra Arnulf Kjos ved Sykehuset Innlandet Hamar og Lars Thomas Seeberg ved Sykehuset i Vestfold, Tønsberg. De første møtene ble arrangert på Hamar i 2019 og 2021, og siden har årsmøtene reist mellom sykehus i hele landet.
På de første møtene var robotassistert rektumkirurgi selve kjernen. Live surgery, operative videoer og diskusjoner om kirurgisk teknikk og «tips and tricks» stod sentralt. Etter hvert har NRGK utviklet seg til å favne om hele det gastrokirurgiske fagområdet, inkludert brokkirurgi, og møtene har gått fra primært å være en arena for diskusjon av operasjonsteknikk til å bli et nasjonalt fagmøte med bredt program og internasjonale foredragsholdere.
NRGK har blitt en viktig samlende kraft i et relativt lite norsk fagmiljø. Møtene har gjort det mulig å dele erfaringer på tvers av sykehus, diskutere krevende operasjoner og komplikasjoner åpent og raskt ta i bruk teknikker utviklet ved andre sentre. Mange av de operative prinsipper og prosedyrer som i dag brukes ved norske sykehus, er blitt introdusert og videreutviklet gjennom disse møtene.
Lars Thomas Seeberg har vært drivkraften i NRGK frem til han ga ledervervet videre til Dag Førland i 2025. NRGK ville neppe hatt den posisjonen gruppen har i dag uten Seebergs innsats. Ved siste årsmøte introduserte tekstforfatteren ham som «Gudfaren i NRGK». Og da mener jeg ikke Marlon Brandos Gudfar – den aldrende, lavmælte og fryktinngytende Don Corleone som kommer med tilbud man ikke kan avslå. Seeberg er Al Pacinos Gudfar: energisk, handlekraftig, med betydelig gjennomføringsevne og liten frykt for å ta plass når noe skal gjennomføres. Med sine velutviklede talegaver og store engasjement har han blitt en av bautaene i det norske kolorektale fagmiljøet – og en kollega mange av oss har lært mye av.
Hvor står vi nå – og hvor går veien videre?
Norsk rektumcancerkirurgi holder i dag høy internasjonal standard.
Kirurgisk teknikk ved både konvensjonell laparoskopisk og robotassistert kirurgi er godt etablert. Robotassistert TME er blitt standardisert i betydelig grad, og forskjellene i grunnleggende teknikk mellom de norske miljøene er små.
Det er lett å la historien om robotrektumkirurgi bli en historie om en maskin. Historien om moderne rektumcancerkirurgi handler mye mer: Om anatomi, kirurgisk presisjon, gode verktøy, kvalitetssystemer, tverrfaglighet og evnen til å lære av andre og av egne resultater.
Endringen fra 28 % lokalt residiv på 1980-tallet til 3,0 % nå viser at faget har gjennomgått en enorm utvikling. (1)
Men vi har fortsatt problemer å løse
Anastomoselekkasje etter lave rectumreseksjoner er fortsatt en stor utfordring. NORGAST rapporterte i 2024 en nasjonal anastomoselekkasjerate på 9% blant referansepasienter etter rektumreseksjon med nyanlagt anastomose (9). På dette området er vi ikke vesentlig bedre enn landene vi naturlig sammenligner oss med. Det norske fagmiljøet har derfor et betydelig søkelys på dette, og studier som Norwegian Stoma Trial og SELSA vil forhåpentligvis bidra med kunnskap som kan endre praksis og redusere antallet anastomoselekkasjer.
I mange år har én produsent hatt en enerådende posisjon innen robotassistert kirurgi. Det er nå i ferd med å endre seg. Nye robotsystemer kommer på markedet, og norske sykehus har begynt å ta alternative plattformer i bruk innen andre deler av gastrokirurgien. Dette er viktig.
Men fremtidens rektumkirurgi avgjøres ikke av hvilket navn som står på roboten. Bill Healds grunnleggende budskap fra 1980-tallet er fortsatt like relevant: Kirurgen må forstå anatomien, finne riktig plan og bli værende i det. Teknologien rundt oss har forandret seg dramatisk. «The Holy Plane» har ikke gjort det.
Referanser
- Folkehelseinstituttet/Kreftregisteret. Nasjonalt kvalitetsregister for tykk- og endetarmskreft. Årsrapport 2025. Oslo: FHI; 2026.
- Heald RJ, Husband EM, Ryall RDH. The mesorectum in rectal cancer surgery – the clue to pelvic recurrence? Br J Surg. 1982;69:613–616.
- Heald RJ. The ‘Holy Plane’ of rectal surgery. J R Soc Med. 1988;81:503–508.
- Wibe A, Svensson E, Bjerkeset T, Carlsen E, Langmark F, Norstein J, et al. Rectumcancerregisteret gir kvalitetsforbedring i kreftbehandlingen. Norsk Epidemiologi. 2001;11:179–184.
- Helsedirektoratet. Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for diagnostikk, behandling og oppfølging av kreft i tykktarm og endetarm. Oslo: Helsedirektoratet.
- Jayne D, Pigazzi A, Marshall H, et al. Effect of robotic-assisted vs conventional laparoscopic surgery on risk of conversion to open laparotomy among patients undergoing resection for rectal cancer: the ROLARR randomized clinical trial. JAMA. 2017;318:1569–1580.
- Pigazzi A, Ellenhorn JDI, Ballantyne GH, Paz IB. Robotic-assisted laparoscopic low anterior resection with total mesorectal excision for rectal cancer. Surg Endosc. 2006.
- Baik SH, Kwon HY, Kim JS, et al. Robotic versus laparoscopic low anterior resection of rectal cancer: short-term outcome of a prospective comparative study. Ann Surg Oncol. 2009.
- Nasjonalt Servicemiljø for medisinske kvalitetsregistre. Nasjonalt register for Gastrokirurgi. Årsrapport 2025.




