Epistaksis, eller neseblødning, er en hyppig forekommende tilstand i øre-nese-hals-faget og utgjør en betydelig andel av akutte øre-nese-hals-henvisninger (1). Det kan variere fra ­milde, selvbegrensende episoder til livstruende blødninger (2). Tilstanden deles inn i fremre ­blødninger, som utgjør omtrent 90 % av tilfellene, og bakre blødninger, som er mer sjeldne og ofte mer alvorlige (3). Mens fremre blødninger vanligvis har sitt utspring i locus Kiesselbachi, en anastomose lokalisert anteroinferiort på septum nasi, oppstår bakre blødninger ofte fra ­arteria ­sphenopalatina (4). Etiologien kan være multifaktoriell, og i de fleste tilfeller kan ingen ­umiddelbar årsak påvises. Lokale faktorer som traume, slimhinnetørrhet og infeksjon er vanlige årsaker, mens systemiske faktorer som hypertensjon, hematologisk sykdom, koagulopati og bruk av ­antitrombotisk medikament må også vurderes (Tabell 1) (5).

Tabell 1: Faktorer til epistaksis

Tabell 1: Faktorer til epistaksis

Epistaksis rammer opptil 60 % av befolkningen i løpet av livet, men kun 6–10 % av tilfellene krever medisinsk inter­vensjon (6). Tørre klimatiske forhold, spesielt i vinter­halvåret, disponerer for slimhinneskader (7). Andre predisponerende faktorer kan være hypertensjon, økt venetrykk, antitrombotisk behandling med platehemmer og antikoagulantia, alkohol, leversvikt og uremi (8). Pasienter på Warfarin eller antikoagulantia har en betydelig økt ­risiko for alvorlig neseblødning og residiv (9).

Blodforsyningen til neseslimhinnen kommer fra arteria carotis interna og arteria carotis externa. Locus Kiesselbachi er den vanligste blødningskilden ved fremre epistaksis. Dette området, lokalisert anteroinferiort på septum nasi, forsynes av et rikt anastomosenettverk bestående av arteria sphenopalatina, arteria ethmoidalis anterior, arteria labialis superior og arteria palatina major (Figur 1) (5). Den høye vaskulariseringen gjør det særlig utsatt for blødning ved mekanisk irritasjon. Arteria sphenopalatina er oftest affisert ved bakre blødning, som kan være kraftigere og vanskeligere å kontrollere, spesielt hos en eldre pasient med hypertensjon (10).

Figur 1: Blodforsyning av nesen inkludert locus Kiesselbachi.

Figur 1: Blodforsyning av nesen inkludert locus Kiesselbachi.

Anamnesen bør kartlegge blødningsvarighet, tidligere episoder, komorbiditeter og medikamentbruk. Den kliniske undersøkelsen bør inkludere rensing av nesen for blod og koagler, enten ved at pasienten snyter seg eller med sug. Koagler kan maskere blødningsstedet og gi inntrykk av pågående siving. Deretter avsvelles neseslimhinnen med et gasbind dynket i Tetrakain med adrenalin for lokalanestesi og vasokonstriksjon. Fremre rhinoskopi utføres for å lokalisere blødningsfokus. Nasal endoskopi gir bedret innsyn og kan bidra til å redusere behovet for innleggelse. Det er også viktig å inspisere munn og svelg for å vurdere eventuell bakre blødning.

Dersom et blødende kar identifiseres i locus Kiesselbachi, kan kjemisk etsing med sølvnitrat benyttes. Diatermi er ofte den foretrukne metoden, særlig i akuttfasen der man skaper en sluttet strømkrets i slimhinne og omkringliggende vev. Tamponader finnes i flere utgaver med felles formål å hindre reblødning ved å utøve trykk mot septum nasi og neseveggen. Ofte brukes lagvis pakket gasbind tilsatt Terra-Cortril-salve som fremre tamponade. Denne er vanlig å ha liggende i en til to dager før tamponaden fjernes. Prehospitalt brukes ofte Rapid Rhino for midlertidig blødningskontroll. Dette er en oppblåsbar ballong og gir rask kompresjon. Langvarig bruk av ballongkateter øker risikoen for slimhinneskader og nekrose, og det er viktig å begrense bruken til kortvarig stabilisering.

Ved bakre epistaksis kreves det ofte mer invasive tiltak, der bakre tamponade kan være nødvendig, i tillegg til at det ofte fører til innleggelse ved øre-nese-hals-avdeling for videre observasjon og behandling. Bakre tamponade oppnås ved å føre et Foley-kateter eller et spesialisert ballongkateter inn i nesen til orofarynks, fylle ballongen med 5–10 ml vann og trekke det tilbake til nasofarynks for å komprimere choana. Kombinasjon med fremre tamponade anbefales for optimal effekt. Antibiotikaprofylakse med Penicillin kan være aktuelt for å forebygge infeksjoner ved bakre tamponering i mer enn to døgn.

Ved vurdering av pasienter med epistaksis bør det gjennom­føres en strukturert utredning som inkluderer både lokal og systemisk årsak. I den akutte situasjonen vurderes sirkulasjonsstatus med blodtrykk, puls og kliniske tegn til hypovolemi. Laboratorieprøver som hemo­globin, hematokrit, trombocyttall, INR og APTT er sentrale for å avdekke koagulopati eller pågående ­anemi, særlig ved større eller residiverende blødninger. Tilleggs­prøver som leverfunksjonstester og kreatinin bør vurderes ved klinisk mistanke, da leversvikt og nyre­sykdom kan disponere for forlenget blødningstid. 

Ved ensidig neseblødning hos eldre pasienter, særlig ved ledsagende nesetetthet eller vedvarende sporblødning, bør det foreligge lav terskel for billeddiagnostisk utredning. Ved klinisk mistanke om økt risiko for malignitet anbefales MR bihuler. Endoskopisk vurdering av nese­hulen gir god visualisering av blødningskilder og er særlig nyttig ved høytsittende blødning eller manglende effekt av fremre tamponade. Ved mistanke om hereditær hemorragisk telangiektasi, Morbus Osler, bør pasienten undersøkes for mukokutane telangiektasier og henvises for videre genetisk vurdering. 

Epistaksis kan føre til hypovolemisk sjokk og blødningsanemi ved store eller gjentatte blodtap, spesielt hos ­eldre og pasienter med hjerte- og karsykdom (11). Særlig bakre nesetamponader øker risikoen for infeksjoner som sinusitt (12). Langvarig tamponade kan gi slimhinne­skade, septumperforasjon og i sjeldne tilfeller obstruktiv søvnapné (13). Kirurgisk behandling, inkludert embolisering, har høy suksessrate, men kan føre til mukosainfarkt eller utilsiktet karokklusjon (14). Balansert behandling og skånsomme metoder er avgjørende for å minimere ­komplikasjoner. 

Ved behandlingsresistent epistaksis kan kirurgiske tiltak vurderes. Dette gjelder i stor grad bakre blødninger. Endoskopisk ligering av arteria sphenopalatina har blitt den foretrukne metoden for kirurgisk kontroll av bakre epistaksis og bør være førstevalg ved behov for kirurgi. Metoden er minimalt invasiv, gir rask effekt og er assosiert med høy suksessrate, ofte rapportert til over 90 % i litteraturen (15). Tilgangen skjer via transnasal endoskopisk teknikk. Etter bruk av adrenalinholdig lokalbedøvelse for å oppnå vasokonstriksjon løftes mukosa i meatus nasi posterior, og crista ethmoidalis identifiseres som et anatomisk landemerke. Foramen sphenopalatinum, gjennom hvilket arteria sphenopalatina og dens grener passerer, lokaliseres inferiort og posteriort for cristaen. Ved hjelp av subperiostal disseksjon eksponeres arterien, og crista ethmoidalis fjernes ofte for bedre tilgang. ­Hemostase oppnås vanligvis ved klipping med hemoklips, ofte i kombinasjon med bipolar diatermi for å redusere risiko for residivblødning. Anatomiske variasjoner i forgreningsmønster og antall foramina må kartlegges intra­operativt for å sikre komplett ligering, da ufullstendig avbrudd av blodtilførselen er vanligste årsak til ­behandlingssvikt (16).

Ved mistanke om blødning fra arteria ethmoidalis anterior eller posterior, slik som ved ansikts- eller orbitatraumer, neoplasmer eller høytsittende septalblødning, kan kirurgisk ligering være nødvendig. Arteria ethmoidalis anterior kan nås endoskopisk etter gjennomført etmoidektomi og identifiseres i nivå med den frontoethmoi­dale suturlinjen i orbitataket, hvor den krysser gjennom en benet kanal. Ligering skjer med bipolar koagulasjon eller klips, og forsiktighet må utvises for å unngå skade på n. opticus og periorbita (17). Som alternativ til endoskopisk tilgang kan også ekstern tilgang vurderes ved kirurgisk behandling av blødning fra arteria ethmoidalis anterior, særlig når endonasal eksponering er vanskelig eller anatomisk utilgjengelig. Den tradisjonelle eksterne tilgangen skjer via et snitt i hudfolden i det øvre øye­lokket, kjent som Lynch-incisjon, og gir god eksponering av orbita­kanten og den frontoethmoidale suturlinjen hvor arterien krysser orbitataket. Selv om inngrepet teknisk sett er mer krevende, gir korrekt utført kirurgi på både arteria sphenopalatina og ethmoidalarteriene høy suksessrate og lav morbiditet, og bør være standard ved refraktær epistaksis hos selekterte pasienter.

Som et alternativ tilbyr den transkarunkulære til­gangen en minimalt invasiv metode uten ytre arrdannelse. Denne teknikken gir direkte tilgang til arteria ethmoidalis anterior gjennom en konjunktival incisjon mellom karunkel og plica semilunaris, og har vist seg effektiv i håndteringen av refraktær epistaksis med lav komplikasjonsrate (18). Videre kan denne tilgangen kombineres med endoskopisk transorbital tilgang for bedre visualisering av orbita apex ved behov.

Oppsummert er epistaksis en vanlig tilstand som krever en systematisk tilnærming for effektiv håndtering. Tidlig identifisering av blødningskilde og etiologi er essensielt for å kunne velge riktig behandlingsstrategi. Ved kompliserte eller vedvarende tilfeller bør spesialiserte tiltak vurderes for å sikre optimal pasientbehandling.​ Økende bruk av endoskopisk evaluering og forbedrede tamponadealternativer kan potensielt gi bedre pasientutfall og redusere behovet for kirurgisk intervensjon.


Referanser: 

  1. Villwock JA, Jones K. Recent trends in epistaxis management in the United States: 2008–2010. Int Forum Allergy Rhinol. 2013;3(2):123–9.
  2. Tunkel DE, Anne S, Payne SC, et al. Clinical practice guideline: Nosebleed (epistaxis). Otolaryngol Head Neck Surg. 2020;162(1_suppl):S1–S38.
  3. Pallin DJ, Chng YM, McKay MP, et al. Epidemiology of epistaxis in US emergency departments, 1992 to 2001. Ann Emerg Med. 2005;46(1):77–81.
  4. Rudmik L, Smith TL. Management of intractable epistaxis. Am J Rhinol Allergy. 2012;26(1):55–60.
  5. Tabassom A, Dahlstrom JJ. Epistaxis. In: StatPearls [Internet]. Treasure Island (FL): StatPearls Publishing; 2024 Jan. 
  6. Pollice PA, Yoder MG. Epistaxis: a retrospective review of hospitalized patients. Otolaryngol Head Neck Surg. 1997;117(1):49–53.​
  7. Walker TW, Macfarlane TV, McGarry GW. The epidemiology and chronobiology of epistaxis: an investigation of Scottish hospital admissions 1995–2004. Clin Otolaryngol. 2007;32(5):361–5.​
  8. Kucik CJ, Clenney T. Management of epistaxis. Am Fam Physician. 2005;71(2):305–11.​
  9. Ingason AB, Rumba E, Hreinsson JP, et al. Warfarin is associated with higher rates of epistaxis compared to direct oral anticoagulants: A nationwide propensity score-weighted study. J Intern Med. 2022;292(3):501–511.
  10. Schlosser RJ. Clinical practice. Epistaxis. N Engl J Med. 2009;360(8):784–9.​
  11. Krulewitz NA, Fix ML. Epistaxis. Emerg Med Clin North Am. 2019 Feb;37(1):29–39. 
  12. Leadon M, Hohman MH. Posterior Epistaxis Nasal Pack. In: StatPearls [Internet]. Treasure Island (FL): StatPearls Publishing; 2023 Mar 1. 
  13. Regli A, von Ungern-Sternberg BS, Strobel WM, et al. The impact of postoperative nasal packing on sleep-disordered breathing and nocturnal oxygen saturation in patients with obstructive sleep apnea syndrome. Anesth Analg. 2006 Feb;102(2):615–20.
  14. Rudmik L, Smith TL. Management of intractable epistaxis. Am J Rhinol Allergy. 2012;26(1):55–60.
  15. Nouraei SA, Maani T, Hajioff D, et al. Outcome of endoscopic sphenopalatine artery occlusion for intractable epistaxis: a 10-year single-centre experience. Laryngoscope. 2007;117(8):1452–6. 
  16. Shires CB, Boughter JD, Sebelik ME. Sphenopalatine artery ligation: a cadaver anatomic study. Otolaryngol Head Neck Surg. 2011;145(3):494–7. 
  17. Woolford TJ, Jones NS. Endoscopic ligation of anterior ethmoidal artery in treatment of epistaxis. J Laryngol Otol. 2000;114(11):858–860.
  18. Fath L, Léon A, Djennaoui I et al. Transcaruncular anterior ethmoidal artery ligation. Eur Ann Otorhinolaryngol Head Neck Dis. 2023 Jan;140(1):46-48. doi: 10.1016/j.anorl.2022.06.001. Epub 2022 Jul 14. PMID: 35842350

ANNONSER

Kurs/Møter