I begynnelsen av det 20. århundre var det en utbredt oppfatning blant kirurger at det var umulig å operere på hjertet. Theodor Bilroth hevdet at bare uansvarlige leger forsøkte hjertekirugi. Samtidig døde mange barn av medfødte hjertefeil.
1 Den første cross-over operasjonen
”Lukket” hjertekirurgi
I 1944 utviklet kardiologen Helen Taussig ved Johns Hopkins sykehuset i Baltimore ideen om at man ved å lage en shunt mellom lungearterien og aorta, kunne redde livet til barn med Fallots tetrade. Kirurgen Alfred Blalock tente på ideen og utførte den første operasjonen i 1944. Dette var starten på såkalt ”lukket” hjertekirurgi. Blalock-Taussig operasjonen var forbundet med få komplikasjoner og barna overlevde en stund, men ble ikke helbredet (4). Operasjoner inne i hjertet, for å korrigere anomalien var fortsatt en utopi.
I 1923 behandlet kirurgen Elliott Cutler en 12 år gammel jente med mitralstenose ved å stikke en kniv gjennom venstre ventrikkel og inn i mitralostiet (valvulotomi). Denne operasjonen var vellykket, men de senere operasjonene han forsøkte, endte med at pasientene døde. Han ga derfor opp valvulotomi- operasjonen. I 1948 tok den amerikanske kirurgen Dwight Harken denne operasjonen opp igjen, men da han hadde mistet seks av de første ti pasientene han opererte, bestemte han seg også for å slutte med hjerteoperasjoner. Han ble imidlertid overtalt til å fortsette av kardiologen Laurence Brewster Ellis. Av de neste 15 pasientene døde bare en. Dwight Harkens operasjon bredde seg over hele verden, i Norge ble metoden tatt opp på Rikshospitalet av professor Efskind i 1950 (Gudmund Semb: Personlig meddelelse, Oslo 2002). Men resultatene var, som Harken bemerket, variable og forbundet med høy mortalitet.
2 C. Walton Lillehei
I 1931 satt den 28 år gamle turnuslegen John Gibbon ekstravakt ved Massachusetts General Hospital og passet en kvinne som var operert for gallesten. Om natten fikk kvinnen en lungeemboli og døde på tross av et heroisk forsøk på å fjerne embolien. Gibbon fikk da ideen om å lage en maskin som kunne tappe blod ut av pasienten, fjerne kulldioksyd og tilføre oksygen og så pumpe blodet tilbake i pasienten. Han presenterte ideen for sjefen ved avdelingen, professor Edward Churchill, som umiddelbart avviste den. På denne tiden var det få medisinere som trodde at det var mulig å stanse et hjerte, reparere det og så starte det igjen. Professor S. S. Brukhonenko i Russland hadde, som den eneste i verden, utført noen forsøk på hunder med slik teknologi – uten suksess. I 1934 fikk så Gibbon allikevel tillatelse av dr. Churchill til å starte utvikling av en hjerte- lungemaskin. Han ble tildelt teknikeren Mary Hopkins, som han senere giftet seg med. Sammen med Mary Hopkins utviklet han i løpet av fire år en hjerte-lungemaskin som faktisk klarte å utveksle gass hos katt, uten fall i blodtrykket. Gibbon fortsatte dyreeksperimenter gjennom hele 1940- tallet. I 1952 opererte Gibbon den første pasienten, et barn med Fallots tetrade, med hjerte-lungemaskin, og senere tre til. Bare en av pasientene overlevde. Dette gikk sterkt inn på ham og han mistet troen på prosjektet, ikke minst på grunn av sterk kritikk og motstand fra det medisinske miljø. I 1954 ga han opp forsøkene på å operere pasienter ved hjelp av hjerte-lungemaskin. Skeptikerne til ideen hadde fått rett (5).
Men i Minnesota hadde man tro på teknologien. C. Walton Lillehei ved Minneapolis Medical Center og John Kirklin i Rochester, bare noen kilometer unna, hadde hvert sitt program for å utvikle hjertekirurgi. Lillehei var overbevist om at hans egne og Gibbons dårlige resultater skyldtes hjertelungemaskin teknologien og ikke konseptet. Under et dyreforsøk kom han og hans gruppe på ideen om å benytte et menneske som hjerte-lungemaskin. Ideen ble prøvd ut på hunder og 26. mars 1954 utførte han lukking av ventrikkelseptum-defekt på en gutt med Fallots tetrade. Guttens 29 år gamle far var donor. Arterie og vene ble kanylert på donoren i lysken og koblet til venstre arteria communis og vena jugularis på gutten.
Lillehei kunne så åpne hjertet og reparere pulmonalstenosen og ventrikkelseptumdefekten. Dette var den første Cross-over operasjonen og den var vellykket (6). Lillehei utførte i løpet av få måneder en åtte Fallot operasjoner, seks av pasientene og alle donorene overlevde. Dette overbeviste ham om, og var det endelige beviset på, at det var mulig å stanse hjertet, reparere det og få det til å starte igjen. Den psykologiske barrieren var brutt (C. Walton Lillehei, personlig meddelelse, Reykjavik 1991). Lillehei ansatte i 1954 Richard DeWall som tekniker ved sin avdeling. DeWall hadde studert medisin, men han fikk ikke ansettelse som lege ved Minneapolis General Hospital på grunn av eksamenskarakterene, som man mente var for dårlige. DeWall utviklet på relativt kort tid en bobleoksygenator som fungerte i dyreforsøk, og 13. mai 1955 kunne Lillehei lukke en ventrikkelseptumdefekt hos en tre år gammel jente ved hjelp av DeWall oksygenatoren. Dette ble starten på moderne hjertekirurgi. Kirklin startet opp omtrent samtidig og sammen dominerte Kirklin og Lillehei hjertekirurgien de neste 10 årene, men bare på medfødte hjertefeil hos barn. I 1960 begynte de også å reparere hjerteventiler på voksne og etter hvert utføre kransarteriekirurgi (7).
3 DeWalls hjerte-lungemaskin
Den moderne hjertekirurgi
Dette ble starten på den moderne hjertekirurgien og en stor medisinsk industri. Innføringen av hjertekirurgi viser at den medisinske utviklingen er nær knyttet til den teknologiske utviklingen. Pionerene satset hele sin karriere på å knytte teknologien til klinisk praksis. Den åpnet også for at en ny yrkesgruppe, perfusjonistene kom inn i sykehusene. I den første tiden hadde de fleste perfusjonister teknologiutdanning. Etter hvert er anestesisykepleiere og i noen land anestesileger blitt utdannet til perfusjonister. Innføringen av hjertekirurgi er et eksempel på at det medisinske teamet blir utvidet med teknologer for å få teknologien til å fungere i pasientbehandlingen.
Referanser
Referanseliste kan fås ved henvendelse til artikkelforfatteren.
