Tailgutcyster er sjeldne og oppdages ofte tilfeldig hos pasienter uten symptomer. Antatt risiko for malign transformasjon har ledet enkelte til å anbefale profylaktisk kirurgi etter onkologiske prinsipper. Ved Radiumhospitalet er vår holdning konservativ. I denne artikkelen redegjør vi for vår praksis.

Retrorektalt cystisk hamartom, eller tailgutcyste, som det gjerne kalles, også på norsk, er en tilstand med ukjent forekomst, med uklare diagnostiske kriterier, av usikker klinisk betydning, med et uvisst potensiale for malign transformasjon, og uten klare indikasjoner for kirurgisk behandling eller anbefalinger om overvåkning. Det er publisert et vell av kasuistikker (1,2), men kun noen få serier (3,4,5), ingen av dem særlig store. I kraft av å være de eneste har de likevel fått stor innflytelse. Kirurgisk avdeling på Radiumhospitalet får jevnlig henvisninger med spørsmål både om utredning og behandling. Vi har derfor vært nødt til å gjøre oss opp en mening om dette. I denne artikkelen gjør vi rede for våre overveielser og holdninger uten at vi har satt oss som mål å skrive noen systematisk oversikt over emnet.

 

Embryologi, histologi og anatomi

I fosterlivet dannes rektum ved at det nederste segmentet av baktarmen – kloakken – deles av en skillevegg mellom det som blir urinblæren og endetarmen. Anus oppstår først ved utgangen av åttende uke og forenes ende-til-side med baktarmen slik at tarmen får en blind dorsal ende, den postanale delen, som normalt tilbakedannes. Dette er the tailgut. Hvis den ikke tilbakedannes, oppstår en tailgutcyste. Cystene er derfor kledd med endodermalt vev som kjennetegner den føtale tarmen: sylinder-, overgangs- eller plateepitel. I periferien finnes uorganisert glatt muskulatur; dette i motsetning til rektale duplikasjonscyster, som har en intakt tarmvegg med myenteriske plexa (3). Den postanale tarmen ligger i retrorektalrommet, som begrenses av den presakrale fascien dorsalt, den mesorektale fascien ventralt, den peritoneale omslagsfolden kranialt og levatorplaten med ligamentum anococcygeum kaudalt. Cysteinnholdet kan være klart eller mucinøst.

 

Epidemiologi

Forekomsten av tailgutcyste er ukjent. Hjelmstad og Helwig publiserte i 1987 en serie på 53 pasienter operert mellom 1950 og 1985 (3. Dette er fortsatt det største materialet, det er ikke populasjonsbasert og vi har ingen opplysninger om hvor mange som ikke ble operert i samme periode. Utredningen var begrenset til klinisk undersøkelse og konvensjonell røntgen i enkelttilfeller. Mathis og medarbeideres serie fra 2010 innbefatter 31 opererte pasienter (4. Heller ikke her kjenner vi bakgrunnspopulasjonen. En systematisk gjennomgang fra 2021 baserer seg nesten utelukkende på kasuistikker, totalt 184 pasienter (2). Alt vi kan uttale oss om, er derfor noen ganske få opererte pasienter omtalt i publikasjoner (1,2). Her dominerer kvinnene i et forhold 4:1. Aldersmessig ser kvinnene ut til å være normalfordelt omkring en topp rundt 40 år; menn er eldre, men antallet er så lavt at det er vanskelig å tillegge opplysningene særlig vekt.

 

Klinikk

Av opererte pasienter i publiserte materialer har omkring halvparten symptomer. Symptomer kan være smerter eller ubehag lavt i ryggen, ved trykk eller i forbindelse med defekasjon eller samleie. Symptomer kan også tilskrives den rene masseeffekten av cysten. Enkelte pasienter har sterke smerter, som kan oppstå etter traume (fall). Infeksjon later til å være operasjonsindikasjon hos en vesentlig andel av pasienter med symptomer. Hvorvidt en tailgutcyste kan infiseres spontant, er usikkert. Sannsynligvis er de fleste infeksjoner iatrogene, påført ved punksjon eller andre prosedyrer. Risikoen for at en asymptomatisk cyste skal utvikle seg og gi plager, kjenner man ikke.

 

Diagnostikk

Tailgucyster varierer i størrelse fra under to til over 20 cm i størrelse, med median utbredelse omkring fem cm. Diagnosen stilles radiologisk ved multiparametrisk MR (morfologi, diffusjon, perfusjon) (6, Figur 1 og 2. Som nevnt over, oppstår tailgutcyster i midtlinjen i retrorektalrommet, og selv om de kan deviere mot én side, skal de ha en klar forbindelse med midtlinjen; og selv om herniering gjennom levatorplaten eller den mesorektale fascien forekommer, skal hovedtyngden av volumet være retrorektalt. Fullstendig infralevatoriske eller prerektale lesjoner blir i enkelte publikasjoner også omtalt som tailgutcyster (2,5), men diagnostiseres ikke som dette av oss. Lesjoner i fossa ischioanalis kan ekspandere kranialt og løfte levator. Levator blir da strukket og kan være vanskelig å identifisere på MR, og lesjonen kan feilaktig bli oppfattet å ligge retrorektalt, Figur 3. Tailgutcyster er multilokulære, tynnveggede og velavgrensede cystiske lesjoner med vandig, mucinøst elle proteinrikt innhold. De kan inneholde blodprodukter og ha kalk i veggen.

Listen over mulige differensialdiagnoser kan gjøres lang (Tabell 1). De reelle differensialdiagnosene er likevel ikke særlig mange, og omfatter først og fremst dermoide og epidermoide cyster, som i motsetning til tailgutcyster er unilokulære. Presakrale teratomer diagnostiseres nesten bare hos barn, det samme gjelder duplikasjon av rektum (7). Benigne og maligne nerveskjedetumores har solide komponenter og utgår som regel ikke fra midtlinjen. Andre mesenkymale svulster (sarkomer og benigne tumores) vil også være helt eller delvis solide. Med mindre det foreligger radiologiske malignitetstrekk (se under), er nålebiopsi ikke nødvendig for å bekrefte diagnosen tailgutcyste. En infisert/abscedert cyste kan avdekkes på MR. En ledsagende analfistel trenger ikke være forårsaket av, eller stå i forbindelse med tailgutcyste. Kombinert fistel- og cystediagnostikk er vanskelig.

 

 

Malign transformasjon

Risikoen for malign transformasjon nevnes ofte når det er tale om tailgutcyster, og oppgis av mange som begrunnelse for å operere alle (1,2,4. Enkelte går så langt som til å anbefale kirurgi etter onkologiske prinsipper, hvilket vil si total mesorektal eksisjon med ultralav anastomose eller abdominoperineal/multivisceral eksisjon (1. Så langt vi har kunnet bringe på det rene, er det rapportert totalt 59 tilfeller av neoplasi/malignitet i hva som sannsynligvis er tailgutcyster: én av 53 pasienter (2%) beskrevet av Hjelmstad og Helwig (3), fire av 31 pasienter (13%) beskrevet av Mathis og medarbeidere (4), og ytterligere 54 pasienter publisert som kasuistikker og sporet opp av Mastoraki og medarbeidere i deres systematiske oversikt (2. Av de 59 hadde 25 adenokarsinom og 28 nevroendokrin tumor.

Disse undersøkelsene viser at kreft kan oppstå i en tailgutcyste, men sier ingenting om risikoens størrelse. Å påstå at risikoen er stor, mener vi er en feilslutning som ikke kan rettferdiggjøre operasjon som standardbehandling. Den antatte faren for malign transformasjon baserer seg kun på rapporter om opererte pasienter, men disse studiene gir ingen opplysninger om dem man valgte ikke å operere. Nesten alle rapportene om malignitet skriver seg fra kasuistikker, og publikasjonsbias er noe vi kan ta for gitt. Halvparten av de opererte pasientene hadde ikke symptomer, cystene var tilfeldige funn i en tid med begrensede diagnostiske muligheter. Det er derfor sikkert at et ukjent – og stort – antall personer lever med tailgutcyster uten å vite det. Om risikoen virkelig hadde vært så høy som noen av disse undersøkelsene skulle tyde på, ville pasienter med presakral kreft – fortrinnsvis middelaldrende kvinner – vært et kjent fenomen i store kirurgiske og onkologiske avdelinger. Så er ikke tilfelle. Pasienter med adenokarsinom eller sarkom ville kommet oss for øre på Radiumhospitalet. Gastroenterologer på Rikshospitalet og onkologer på Ullevål forteller at de heller ikke ser pasienter med presakrale nevroendokrine tumores/karsinomer (Thiis-Evensen og Dybdahl, personlig meddelelse).

 

Komplikasjoner og cysteresidiv etter kirurgi

Mathis og medarbeidere oppgir en komplikasjonsrate på 26%, Mastoraki og medarbeidere 17% (2,4). Rapporterte residiv etter komplett ekstirpasjon er få, henholdsvis tre og åtte prosent i disse studiene.

 

Kirurgisk tilgang

Det er beskrevet en rekke tilganger. Disse kan prinsipielt deles i de transrektale, bakre (perianale/parasakrale), fremre (abdominale) og de kombinerte (fremre og bakre) (8,9. Enkelte fjerner coccyx, andre fraråder det. Ved de fleste bakre tilganger vil noe av innervasjonen til anus og musculus sphincter ani bli skadet. For bakre tilgang opereres pasienten best i bukleie. Grensen for hva som kan opereres via bakre tilgang, går omtrent ved nivå S3/S4.

 

Radiumhospitalets praksis

Vi får henvist omkring ti pasienter i året med denne problemstillingen. Vårt inntrykk er at det i de fleste tilfellene dreier seg om tilfeldige funn ved billeddiagnostikk utført av andre årsaker. Vår viktigste oppgave er på grunnlag av en god MR-undersøkelse å stille korrekt diagnose når det foreligger en tailgutcyste, å utelukke andre maligne diagnoser og å avdekke maligne komponenter i en tailgutcyste (Figur 2). Billeddiagnostikken kan være vanskelig (se over), og en pålitelig diagnose er en forutsetning for vår konservative praksis. Mistanke om malignitet fattes hvis cysteveggen er uskarp, ujevnt fortykket, har veggnære, solide og vaskulariserte nodulære komponenter eller ved tegn til direkte infiltrasjon i nabostrukturer (6. I slike tilfeller tas ultralydveiledet perkutan nålebiopsi. Vi anbefaler operasjon av benigne cyster bare ved symptomer, og plagene skal være av en viss størrelse og påvirke livsutfoldelsen. Vi foretrekker en bakre, perianal tilgang med bibehold av coccyx så sant det er mulig.

Oppfølging av pasienter som ikke er operert

Pasienter med lite eller ingen symptomer bør følges. Hensikten med denne oppfølgingen er først og fremst å befeste diagnosen og å fange opp forverrelse hos pasienter med lite plager. Å skulle avdekke malign transformasjon ville prinsipielt kreve livslang overvåking, og det mener vi det ikke er grunnlag for. Størrelse og symptomer ser ikke ut til å være assosiert med malignitet, og disse variablene kan derfor ikke styre kontrollopplegget (4. Vi kontrollerer med MR etter et halvt år. Hvis forholdene da er stabile, tar vi en avsluttende MR etter ytterligere ett år. Terskelen skal være lav for utredning ved forandringer, og det skal tas biopsi av alle solide komponenter. Etter avsluttende kontroll må pasienten kunne ta kontakt ved subjektive endringer. Det foreligger noen få rapporter om maligne tailgutcyster med forhøyet plasmanivå av karsinoembryonalt antigen (CEA) (10,11. Vi bruker ikke CEA i overvåkningen, men ved radiologisk mistanke om malignitet, kan CEA supplere biopsi.

Konklusjon

Forekomsten av tailgutcyste er ukjent. Diagnosen stilles med multiparametrisk MR etter bestemte kriterier der det er avgjørende å skille tailgutcyster fra andre benigne og maligne tilstander. I omkring halvparten av tilfellene stilles diagnosen som tilfeldig funn hos pasienter uten symptomer. Malign transformasjon av tailgutcyster er beskrevet, men litteraturen tillater ikke anslag av risikoen, som må antas å være lav. Spesifikke MR-funn gir mistanke om malign transformasjon, og mistanken skal forfølges med nålebiopsi. Ved Radiumhospitalet har vi en konservativ praksis der pasienter med lite eller ingen symptomer observeres. Det finnes ikke godt grunnlag for å gi anbefalinger om oppfølging. Ved stabile MR-funn ser vi liten nytte i å overvåke utover halvannet år, og lengre oppfølging må baseres på individuelle forhold.

Referanser:

  1. Nicoll N, Bartrop C, Walsh S, et al. Malignant transformation of tailgut cysts is significantly higher than previously reported: systematic review of cases in the literature. Colorectal Dis 2019; 21: 869-78.
  2. Mastoraki A, Giannakodimos I, Panagiotou K, et al. Epidemiology, diagnostic approach and therapeutic management of tailgut cysts: A systematic review. Int J Clin Pract 2021; 75: e14546. doi.org/10.1111/ijcp.14546.
  3. Hjermstad BM, Helwig EB. Tailgut cysts. Report of 53 cases. Am J Clin Pathol 1988; 89: 139–47.
  4. Mathis KL, Dozois EJ, Grewal MS, Metzger P, Larson DW, Devine RM. Malignant risk and surgical outcomes of presacral tailgut cysts. Br J Surg 2010: 97: 575-9.
  5. Sakr A, Kim HS, Han YD, et al. Single-center experience of 24 cases of tailgut cyst. Ann Coloproctol 2019; 35: 268-74.
  6. Shetty, A.S., Loch, R., Yoo, N. et al.Imaging of tailgut cysts. Abdom Imaging 2015; 40: 2783–95.
  7. Hassan I, Wietfeldt DE. Presacral Tumours: Diagnosis and Management. Clin Colon Rectal Surg 2009; 22: 84-93.
  8. O’Brien PH, Kraske’s posterior approach to the rectum. Surg Gynecol Obstet 1976; 142: 412–4.
  9. Abel ME, Nelson R, Prasad ML, Pearl RK, Orsay CP, Abcarian H. Parasacrococcygeal approach for the resection of retrorectal developmental cysts. Dis Colon Rectum 1985; 28:855–8.
  10. Schwarz RE, Lydia M, Lew M, Paz B. A carcinoembryonic antigen-secreting adenocarcinoma arising within a retrorectal tailgut cyst: clinicopathological considerations. Am J Gastroenterol 2000; 95: 1344-7.
  11. Cho BC, Kim NK, Lim BJ, et al. A carcinoembryonic antigen-secreting adenocarcinoma arising in tailgut cyst: clinical implications of carcinoembryonic antigen. Yonsei Med 2005; 46: 555-61.

ANNONSER

Kurs/Møter