Anaplastisk thyreoideakarsinom (ATC) er en svært alvorlig sykdom som opptrer sjeldent. ­Sykdommen er ofte lokalavansert med fjernmetataser ved diagnosetidspunktet, vokser ­aggressivt og med kort overlevelsestid. Behandling har vært kjemoterapi, strålebehandling og ­kirurgi. ­Nyere medikamentell behandling som BRAF-/MEK hemmere og PD-L1 hemmere ser ut til å bedre prognosen med økt overlevelse. Vi presenterer oppdatert informasjon vedrørende ATC og nyere behandling.

Introduksjon

I motsetning til differensiert thyreoideakarsinom (DTC), som opptrer hos 85 % av pasienter med kreft i skjoldbruskkjertelen og har høy sykdomsfri overlevelse, er anaplastisk thyreoideakarsinom (ATC) en svært sjelden, men alvorlig sykdom. Av DTC opptrer papillært thyreoide­akarsinom (PTC) aller hyppigst. Locati et al. (2020) presenterte europeiske alders-standardisert insidensrater for PTC og ATC på henholdsvis 3,4/100.000 og <0,4/100.000 innbyggere (1). I 2023 ble thyreoideakarsinom diagnostisert i Norge hos 497 personer totalt (2). Sammenlignet med DTC som har ti års overlevelse på over 90 %, er mortaliteten høy hos pasienter med ATC med bare 10-15 % to års overlevelse (3,4,5). 

ATC vokser raskt lokalt på halsen, gir hyppig rekurrensparese og pustebesvær. De fleste pasientene har lokalavansert sykdom ved diagnosetidspunkt. Fjernmetastaser opptrer ofte initialt eller innen få måneder og nesten ingen pasienter helbredes da, uansett terapeutisk tilnærming. Median levetid har til nylig vært under ett år til tross for multimodal terapi (6) og med fem års overlevelse på under 10 %. Hos de få som har kunnet helbredes har det ofte vært et lite, intrathyreoidalt fokus av ATC i struma eller DTC. 

Ved ATC har primær kirurgi ofte ikke vært mulig, og palliativ strålebehandling og sikring av luftveier med trakeo­stomi har vært behandlingen man har kunnet tilby. I senere tid er det utviklet mer målrettet medikamentell behandling som BRAF-/MEK hemmere og PD-L1 hemmere i tillegg til tyrosinkinase hemmere. Disse medikamentene, både i neoadjuvant og palliativ behandling, har vist effekt med økt overlevelse.

Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for utredning, behandling og oppfølgning av kreft i skjoldbruskkjertelen er under revisjon og vil snart foreligge (7). Denne revisjonen ligger også til grunn for innholdet i denne artikkelen. Artikkelen presenterer i korte trekk oppdatert kunnskap om ATC og nyere behandlings­former. Videre presenteres to kasuistikker. 

Patologi

Anaplastiske karsinomer kan oppstå de-novo eller ved dedifferensiering av karsinomer med høyere differensiering. ATC viser enten et ensartet vekstmønster eller en kombinasjon av sarkomatoid, kjempecelle- og/eller epitelialt preg. Det kan morfologisk være vanskelig å avgjøre hvorvidt tumor er primært utgående fra thyreoidea eller representerer innvekst i thyreoidea fra et naboorgan. BRAF (V600E) er uttrykt i 45 % av tilfellene ved ATC (9).

I henhold til gjeldende WHO-klassifisering skal plate­epitelkarsinomer inkluderes blant de anaplastiske karsinomene (8). ATC med plateepiteldifferensiering kan ha en komponent av DTC, med BRAF (V600E) uttrykt i 87 % av tilfellene (7,9).

Tumorcellene i ATC viser vanligvis uttalt pleomorfi og mange mitoser. Siden morfologien kan overlappe med maligne svulster med annet utgangspunkt, kan diagnosen være vanskelig å stille. Immunhistokjemisk under­søkelse av grovnålsbiopsi gir ofte ikke en endelig avklaring av primært utgangspunkt, og korrelasjon med radiologiske og kliniske funn er viktig.

Umiddelbar undersøkelse av BRAF (V600E)-mutasjon (immunhistokjemisk eller molekylærpatologisk) er nå påkrevd ved påvisning av ATC. Kombinasjon av BRAF-/MEK hemmere er aktive mot BRAF (V600E) mutert ana­plastisk karsinom. PD-L1 anbefales undersøkt med immun­histokjemi (IHC) umiddelbart ved mistanke om eller påvisning av ATC med henblikk på medikamentell behandling. Det er også aktuelt å vurdere Ki-67 og ana­lyse for DICER1 mutasjon. For ATC gjelder en annen UICC stadium inndeling da alle er UICC stadium IV (10), også forklart i Figur 1 og 2.

Figur 1: Flytskjema over behandlingsprinsipper hos pasienter med anaplastisk thyreoideakarsinom og primær resektabel sykdom (stadium IVa og operabelt stadium IVb) (27). Utarbeidet av overlege Elin Hallan Naderi, Avdeling for kreftbehandling, Oslo Universitetssykehus. Tillatelse til publisering er innhentet fra Oslo Universitetssykehus ved Elin Hallan Naderi og Elin Høy.

Figur 1: Flytskjema over behandlingsprinsipper hos pasienter med anaplastisk thyreoideakarsinom og primær resektabel sykdom (stadium IVa og operabelt stadium IVb) (27). Utarbeidet av overlege Elin Hallan Naderi, Avdeling for kreftbehandling, Oslo Universitetssykehus. Tillatelse til publisering er innhentet fra Oslo Universitetssykehus ved Elin Hallan Naderi og Elin Høy.

 

Figur 2: Flytskjema over behandlingsprinsipper hos pasienter med anaplastisk thyreoideakarsinom stadium IVc (27). Utarbeidet av overlege Elin Hallan Naderi, Avdeling for kreftbehandling, Oslo Universitetssykehus. Tillatelse til publisering er innhentet fra Oslo Universitetssykehusved Elin Hallan Naderi og Elin Høy.

Figur 2: Flytskjema over behandlingsprinsipper hos pasienter med anaplastisk thyreoideakarsinom stadium IVc (27). Utarbeidet av overlege Elin Hallan Naderi, Avdeling for kreftbehandling, Oslo Universitetssykehus. Tillatelse til publisering er innhentet fra Oslo Universitetssykehus ved Elin Hallan Naderi og Elin Høy.

Utredning og behandling

Pasienter med mistanke om eller påvist ATC, skal henvises til regionsykehus. Rask utredning og behandling kan være avgjørende. Innleggelse skal vurderes tidlig, også med tanke på truende luftvei. Pasienten utredes som øyeblikkelig hjelp med CT collum/thorax/abdomen/bekken og MR caput eller FDG-PET/CT. Samme dag gjøres ultralyd hals med finnålsbiopsi og sylinderbiopsi, gjerne med patolog tilstede. Vevet undersøkes for BRAF (V600E) mutasjon og PD-L1 antistoffer. Det skal tidlig involveres onkolog og et palliativt team. Fiberoptisk laryngoskopi for bedømmelse av stemmebåndsfunksjon, subglottis og øvre trakea skal utføres raskt (11). Øsofagoskopi er ofte indisert. Lokal sykdomskontroll er viktig for å avlaste symptomer og øke livskvalitet. 

Hos pasienter med ATC i stadium IVa og IVb, og der det foreligger resektabel tumor, anbefales operasjon med total thyreoidektomi og terapeutisk sentral og lateral lymfadenektomi (11,12). Det skal unngås tumordebulking eller utvidet organreseksjon (trachea, øsofagus). Omfattende kirurgi er heller ikke indisert ved fjernmetastaser, stadium IVc, siden det reflekterer uhelbredelig sykdom. Derimot kan det hos pasienter med stadium IVc være en fordel å redusere operasjonens omfang til hemithyreoidektomi ved ensidig sykdom for om mulig å oppnå lokal kontroll (12). Det er svært viktig at evaluering av sykdomsutbredelsen er utredet rett før eventuell kirurgi, da sykdommen endrer karakter svært raskt (12). 

Kurasjon og langtidsoverlevelse forekommer sjeldent. Data tyder på at komplett (R0) eller nær komplett (R1) kirurgisk reseksjon av tumor på hals med påfølgende postoperativ strålebehandling, eventuelt med konkomitant og/eller adjuvant kjemoterapi, karakteriserer de fleste pasientene som oppnår langtidsoverlevelse (13-15). For stadium IVa og operable stadium IVb anbefales derfor primær kirurgi med postoperativ kjemoradioterapi. Et mulig unntak er insidentelt oppdaget stadium IVa-sykdom, der tilleggsnytte av aggressiv adjuvant behandling er mer usikker.  

Av systemisk behandling har det inntil nylig kun vært mulig å tilby pasientene kjemoterapi.

Allikevel, ingen former av thyreoideakarsinomer er særlig følsomme for cytostatika. Ukedose doxorubicin har vært benyttet sammen med primær og postoperativ stråle­behandling ved ATC i Norge siden 2002, grunnet ­eldre rapporter som har vist respons (16,17). Nytte av taksaner, alene eller i kombinasjon med strålebehandling, er også rapportert (18-20). Internasjonale retningslinjer har også anbefalt konkomitant antrasyklin og/eller taksan ved primær radikal eller postoperativ stråle­behandling av ATC (12,21). For pasienter med primært inoperabelt stadium IVb tyder data på at aggressiv multimodal behandling kan gi overlevelsesgevinst (13-15).

For pasienter med fjernmetastatisk sykdom (stadium IVc) er det ikke holdepunkter for at radikal lokoregional kjemoradioterapi gir overlevelseseffekt, og disse bør i hovedsak tilbys symptomlindrende behandling, som kan omfatte lokoregional strålebehandling.  

Figurene 1 og 2 viser flytskjema for behandling ved ATC stadium IVa, IVb og IVc.

Nyere behandling 

For BRAF-mutert anaplastisk thyreoideakarsinom foreligger en fase 2-studie som har vist høy responsrate ved bruk av BRAF-/MEK-hemmer (22, 23). En publisert pasient­serie har vist at BRAF-/MEK-hemmer, med eller uten samtidig PD-L1 hemmer, kan gjøre opprinnelig teknisk inoperable primærtumorer operable, med høy grad av histopatologisk respons (24). På bakgrunn av dette, har nordamerikanske og europeiske retningslinjer nylig anbefalt at pasienter med inoperabel lokalavansert ­anaplastisk thyreoideakarsinom uten fjernmeta­staser (Stadium IVb), skal testes for tilstedeværelse av BRAF-­mutasjon som del av innledende utredning. Ved BRAF-mutert status tilbys neoadjuvant behandling med BRAF-/MEK hemmer før ny vurdering av radikal kirurgi eller radikal strålebehandling (12,18). Bruk av dabrafenib og trametinib på denne indikasjonen er per i dag ikke søkt godkjent i European Medical Agency (EMA), men etter søknad har Beslutningsforum i Norge godkjent innføring av behandlingen på denne ­indikasjonen. Pasienter bør diskuteres fortløpende på MDT møter mellom kirurg og onkolog. 

Noen få pasienter med anaplastisk thyreoideakarsinom har translokasjoner som involverer RET-, NTRK- eller ALK-genene, med fusjonsproteiner som er potensielle drivere av kreftsykdommen, og som kan være tilgjengelig for spesifikk målrettet behandling etter individuell søknad eller på forhåndsgodkjent tumoragnostisk indikasjon. Allikevel er nytten foreløpig ukjent. 

Kombinasjon av immunterapi og kinasehemmer ved anaplastisk thyreoideakarsinom er publisert i små ­serier. En liten studie beskriver seks pasienter med metastatisk anaplastisk karsinom og to med lite differensiert karsinom, som fikk immunterapi med PD-L1 hemmeren pembrolizumab i kombinasjon med lenvatinib (25). Hos fire av seks ATC-pasienter tilkom komplett respons med ­median progresjonsfri overlevelse 16,5 måneder. Pasientene med komplett remisjon mer enn to år hadde enten høy tumormutasjonsbyrde (TMB > 10 mutasjoner/megabase) eller PD-L1 uttrykk i mer enn 50 % av tumorcellene. Det pågår en fase 2 studie med kombinasjonsbehandling med pembrolizumab og lenvatinib. 

Immunterapi alene er også testet i en fase 2 studie som inkluderte 42 pasienter med lokalavansert eller fjern­metastatisk anaplastisk thyreoideakarsinom (26). Behandling med PD-L1 hemmeren spartalizumab ga en total responsrate på 19 %. Stratifisering ut ifra PD-L1 uttrykk hos pasienter der denne informasjonen var tilgjengelig, viste ingen respons hos PD-L1 negative pasienter (0/12), men 29 % responsrate hos PD-L1 positive pasienter (8/28).

Medikamentell behandling med nyere medikamenter bør om mulig foregå i studier. Det må gjøres en individuell vurdering av hver enkelt pasient med tanke på om det er grunnlag for å prøve palliativ onkologisk intervensjon, eller kun støttebehandling og symptomlindring. 

Etikk

Vi presenterer nå to kasuistikker. Det foreligger signert pasientsamtykke fra pasientens mann i første kasuistikk, da pasienten er død, og samtykke fra pasienten selv i ­andre kasuistikk.

Kasuistikk 1 

En 72 år gammel kvinne oppsøkte fastlegen med nyoppstått 2×2 cm stor kul på halsen. Hun ble henvist til ultralyd­undersøkelse lokalt og senere ble det utført finnålsprøve samme sted, som ga mistanke om anaplastisk karsinom. Da hadde svulsten vokst til 8 cm. Hun ble henvist til regionsykehus og innlagt neste dag. Grovnålsbiopsier bekreftet anaplastisk thyreoideakarsinom. Pasienten hadde da utviklet heshet og smerter, men hadde ikke svelgvansker eller dyspné. Tumor i thyroidea var inoperabel, samt at hun hadde multiple små lungemetastaser.  Det ble startet med strålebehandling to ganger daglig (1,5 GYx30-45) samt ukedose doksorubicin. Behandlingsrespons ble evaluert med CT-undersøkelse (Bilde 1). Det ble påvist BRAF (V600E) mutasjon, og etter fullført strålebehandling ble det startet med BRAF-/MEK hemmerne dabrafenib 75 mg x 1 og trametinib 1 mg x 1 en måned etter innleggelsen. Dosen ble økt etter ni dager. Tumor og metastaser på hals og i lunger viste komplett respons, og pasienten ble operert med venstresidig hemithyreoidektomi etter fem måneder. Det var betydelige adheranser og forandringer rundt thyroidea relatert til tidligere behandling. Endelig histologi viste kun enkeltliggende tumorceller i thyreoidea­lappen. Dabrafenib 100 mg x 2 og trametinib 2 mg x1 ble kontinuert med enkelte pauser på en til tre uker på grunn av nøytropen feber. 

Bilde 1: Initial CT collum viste tumorstørrelse på 70x54 mm. CT undersøkelse en måned senere som var tre dager etter fullført strålebehandling viste tumor-reduksjon til 55x48mm. CT undersøkelse etter ytterligere tre måneder med tillegg av dabrafenib og trametinib viste at tumor hadde gått tilbake til tre cm i størrelse. Samtykke til publisering av røntgenbildene er innhentet fra pasientens ektemann da pasienten er død.

Bilde 1: Initial CT collum viste tumorstørrelse på 70×54 mm. CT undersøkelse en måned senere som var tre dager etter fullført strålebehandling viste tumor-reduksjon til 55x48mm. CT undersøkelse etter ytterligere tre måneder med tillegg av dabrafenib og trametinib viste at tumor hadde gått tilbake til tre cm i størrelse. Samtykke til publisering av røntgenbildene er innhentet fra pasientens ektemann da pasienten er død.

CT thorax/abdomen/bekken 16 måneder etter sykdomsdebut viste ingen tegn til persisterende sykdom. Imidlertid hadde pasienten fått smerter i skulder og 17 måneder etter sykdomsdebut ble det påvist en 4,5 cm stor metastase i humerus (Bilde 2). Biopsi bekreftet metastase fra anaplastisk karsinom. NTRAK 1-3 fusjon og RET fusjon/mutasjon var negative. Pasienten fikk strålebehandling 4 Gy x 7 mot metastase i humerus. Medikasjon ble endret til encorafenib 150 mg og bimetinib 45 mg x 2. Åtte måneder senere ble hun operert med fjerning av tumor i humerus og implantasjon av skulderprotese på grunn av økende vekst og smerter.

Bilde 2: MR høyre skulder 14 måneder etter sykdomsdebut viste metastase i humerus. Den ble initial strålebehandlet med noe bedring av smertene. Etter hvert tilkom det påny vekst og smerter, og pasienten ble operert med protese etter åtte måneder. Samtykke til publisering av røntgenbilde er innhentet fra pasientens ektemann da pasienten er død.

Bilde 2: MR høyre skulder 14 måneder etter sykdomsdebut viste metastase i humerus. Den ble initial strålebehandlet med noe bedring av smertene. Etter hvert tilkom det påny vekst og smerter, og pasienten ble operert med protese etter åtte måneder. Samtykke til publisering av røntgenbilde er innhentet fra pasientens ektemann da pasienten er død.

Tjuesju måneder etter sykdomsdebut viste CT progredierende sykdom med lunge- og skjelettmetastaser. Encorafenib og bimetinib ble seponert, og pasienten fikk PD-L1 hemmer nivolumab 480 mg hver fjerde uke. Det var dessverre ingen effekt av nivolumab og pasienten døde tre måneder senere.

Til tross for fjernmetastaser på diagnosetidspunktet og primært inoperabel tumor på hals, overlevde denne ­pasienten i to år og åtte måneder. Dette skyldes ny BRAF-­rettet behandling.

Kasuistikk 2

En 72 år gammel kvinne med tidligere revmatoid artritt ble i januar 2021 operert for et papillært thyreoideakarsinom med total thyreoidektomi og cervikosentral lymfadenektomi. Endelig histologi viste multifokalt, bilateralt papillært thyreoideakarsinom, største på 42 mm venstre side, med ekstrathyreoidal vekst og metastaser til 6 av 17 undersøkte lymfeknuter. Helkroppsscintigrafi etter behandling med 3 GBq radioaktiv jod ga ikke mistanke om gjenværende tumorvev. Poliklinisk kontroll ble planlagt etter 9-10 måneder.

Pasienten ble henvist på nytt i juli 2021 med raskt voksende tumor lateralt på venstre side av halsen og smerter relatert til tumor. Snarlig ultralyd hals med finnålsbiopsi avdekket metastaser fra thyreoideakarsinom. FDG-PET/CT bekreftet FDG-avide tumores på hals, men ingen fjernmetastaser. Pasienten ble reoperert august 2021 med venstresidig cervikosentral og lateral lymfadenektomi. Histologi viste 3 av 21 lymfeknuter med metastaser fra anaplastisk thyreoideakarsinom. Pasienten ble henvist for adjuvant stråleterapi med 3 Gy x 17.

Allerede to uker postoperativt tilkom det ny hevelse ­cervikalt og PET/CT viste residiv venstre hals og meta­staser til lever og lunge. Pasienten var i utmerket allmenntilstand og startet med planlagt stråleterapi. Pasienten ble inkludert i IMPRESS studien og molekylærpatologisk analyse fant BRAF (V600E) mutasjon og PD-L1 antistoff positivitet på 20 %. Pasienten startet i november 2021 med BRAF-/MEK hemmer (vemurafenib og cobimetinib) med betydelig klinisk og radiologisk respons. Grunnet toksisitet måtte behandling seponeres og pasienten ble fulgt uten behandling fra mai til september 2022, men med progress av levermetastasene og forverring av allmenntilstand (Bilde 3). Man valgte derfor å starte med PD-L1 hemmer pembrolizumab utenfor indikasjon. Allerede to uker etter oppstart var det klinisk bedring med radiologisk regress av sykdom (lever, lunge og hals). Pasienten fikk fire behandlinger med pembrolizumab men ønsket å slutte med immunterapi grunnet økende bivirkninger. 

Bilde 3: CT lever 2022: Levermetastase, 57 mm stor, før oppstart av pembrolizumab aug. 2022. Samtykke til publisering av røntgenbilde er innhentet fra pasienten.

Bilde 3: CT lever 2022: Levermetastase, 57 mm stor, før oppstart av pembrolizumab aug. 2022. Samtykke til publisering av røntgenbilde er innhentet fra pasienten.

Siste kontroll i desember 2024: «…hun har uendret ­naturlige funksjoner. Hun synes livskvaliteten er svært god, opplever selv ingen sykdomsfølelse nå…» CT hals/thorax/abdomen viste restforandringer i lunge og lever, ingen tilkomne lesjoner (Bilde 4). 

Bilde 4: CT lever 2024: Regress og stabil levermetastase, 22 mm stor, i des. 2024. Samtykke til publisering av røntgenbilde er innhentet fra pasienten.

Bilde 4: CT lever 2024: Regress og stabil levermetastase, 22 mm stor, i des. 2024. Samtykke til publisering av røntgenbilde er innhentet fra pasienten.

Konklusjon 

Inntil nylig har man hatt lite å stille opp med av behandling hos pasienter med ATC. Sykdommen utvikler seg raskt, med kort overlevelsestid for pasienten. Ny systemisk behandling som BRAF-/MEK hemmere og PD-L1 hemmere ser ut til å gi lovende resultater med bedret prognose og økt overlevelse. 

Takk

Takk til overlege Elin Hallan Naderi, Avdeling for kreftbehandling, Oslo universitetssykehus for tillatelse til ­publisering av Figurene 1 og 2, som er utarbeidet av ­henne. 

 

Referanseliste:

  1. Locati L, Cavalieri S, Dal Maso L et al. 2020. Rare thyroid malignancies in Europe: Data from the information network on rare cancers in Europe (RARECAREnet). Oral Oncology, 2020; 108, 104766. 
  2. Cancer in Norway 2023, Cancer Registry of Norway. cancer-in-norway-2023.pdf
  3. Alam IS, Patel KN. Management of Poorly Differentiated Thyroid Cancer and Differentiated High Grade Thyroid Carcinoma. Surg Clin N Am 104 2024; 751-765 
  4. Shaha AR. Implications of prognostic factors and risk groups in the management of differentiated thyroid cancer. Laryngoscope 2004; 114(3):393–402. 
  5. Molinaro E, Romei C, Biagini A, et al. Anaplastic thyroid carcinoma: from clinico pathology to genetics and advanced therapies. Nat Rev Endocrinol 2017; 13(11):644–60.
  6. Bisof V, Rakusic Z, Despot M. Treatment of patients with anaplastic thyroid cancer during the last 20 years: whether any progress has been made? European Archives of Oto-Rhino-Laryngology 2015; 272(7): 1553-1567. 
  7. Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for utredning, behandling og oppfølging av kreft i skjoldbruskkjertelen – Revisjon i progress   http://www.helsedirektoratet.no/publikasjoner/
  8. WHO Classification of Tumours Editorial Board. 2022. Endocrine Tumours [Beta version ahead of print] (5. utg.). Lyon: International Agency for Research on Cancer. https://tumourclassification.iarc.who.int/
  9. Xu B. Fuchs T, Dogan S et al. Dissecting Anaplastic Thyroid Carcinoma: A Comprehensive Clinical, Histologic, Immunophenotypic, and Molecular Study of 360 Cases. Thyroid 2020, 30(10): 1505-1517. 
  10. Brierley JD, Gospodarowicz MK, Wittekind, C. (red.). TNM classification of malignant tumors (8. edit., 2017). Hoboken, NJ: John Wiley & Sons, Inc.
  11. Smallridge RC, Ai KB, Asa SL et al. American Thyroid Association guidelines for management of patients with anaplastic thyroid cancer. Thyroid 2012; 22(11): 1104-1139.
  12. Bible KC, Kebebew E, Brierley J et al. 2021 American Thyroid Association Guidelines for Management of Patients with Anaplastic Thyroid Cancer. Thyroid 2021, 31(3), 337-386.  
  13. Lambrecht M, Eekers DBP, Alapetite C et al. Radiation dose constraints for organs at risk in neuro-oncology; the European Particle Therapy Network consensus. Radiotherapy and Oncology 2018; 128(1), 26-36. 
  14. Prasongsook N, Kumar A et al. Survival in Response to Multimodal Therapy in Anaplastic Thyroid Cancer. Journal of Clinical Endocrinology and Metabolism 2017; 102(12), 4506-4514. 
  15. Sugitani I, Onoda N, Ito KI et al. Management of Anaplastic Thyroid Carcinoma: the Fruits from the ATC Research Consortium of Japan. Journal of Nippon Medical School = Nippon Ika Daigaku zasshi. 2018; 85(1), 18-27
  16. Kim JH, Leeper RD. Treatment of locally advanced thyroid carcinoma with combination doxorubicin and radiation therapy. Cancer 1987; 60(10), 2372-2375. 
  17. Levendag PC, De Porre PM, van Putten W L. Anaplastic carcinoma of the thyroid gland treated by radiation therapy. International Journal of Radiation Oncology, Biology, Physics 1993; 26(1), 125-128. 
  18. Higashiyama T, Ito, Y, Hirokawa M et al. Induction chemotherapy with weekly paclitaxel administration for anaplastic thyroid carcinoma. Thyroid 2010; 20(1), 7-14. 
  19. Kawada K, Kitagawa, K, Kamei S et al. The feasibility study of docetaxel in patients with anaplastic thyroid cancer. Japanese Journal of Clinical Oncology 2010; 40(6), 596-599. 
  20. Troch M, Koperek O, Scheuba C et al. High efficacy of concomitant treatment of undifferentiated (anaplastic) thyroid cancer with radiation and docetaxel. Journal of Clinical Endocrinology and Metabolism 2010; 95(9), E54-57. 
  21. Filetti S, Durante C, Hartl D et al. Thyroid cancer: ESMO Clinical Practice Guidelines for diagnosis, treatment and follow-up†. Annals of Oncology 2019; 30(12), 1856-1883. 
  22. Subbiah V, Kreitman RJ, Wainberg ZA et al. Dabrafenib and Trametinib Treatment in Patients With Locally Advanced or Metastatic BRAF V600-Mutant Anaplastic Thyroid Cancer. Journal of Clinical Oncology. 2018; 36(1), 7-13. 
  23. Subbiah V, Kreitman RJ, Wainberg ZA et al. Dabrafenib plus trametinib in patients with BRAF V600E-mutant anaplastic thyroid cancer: updated analysis from the phase II ROAR basket study. Annals of Oncology 2022; 33(4), 406-415. 
  24. Wang JR, Zafereo ME, Dadu R et al. Complete Surgical Resection Following Neoadjuvant Dabrafenib Plus Trametinib in BRAF(V600E)-Mutated Anaplastic Thyroid Carcinoma. Thyroid 2019, 29(8), 1036-1043. 
  25. Dierks C, Seufert J, Aumann K et al. Combination of Lenvatinib and Pembrolizumab Is an Effective Treatment Option for Anaplastic and Poorly Differentiated Thyroid Carcinoma. Thyroid 2021; 31(7), 1076-1085. 
  26. Capdevila J, Wirth LJ, Ernst T et al. PD-1 Blockade in Anaplastic Thyroid Carcinoma. Journal of Clinical Oncology 2020; 38(23), 2620-2627. 
  27. Standardisert pasientforløp for skjoldbruskkjertelkreft, dokumentert i Skjoldbruskkjertelkreft – Standardisert pasientforløp – onkologisk
    Kreftklinikken (KRE)/Avd. kreftbehandling – E-håndboken Oslo Universitetssykehus https://ehandboken.ous-hf.no/document/141404

ANNONSER

Kurs/Møter