Del, , Google Plus, Pinterest,

Print

Posted in:

Organdonasjon fra avdød giver

Organdonasjon fra avdøde personer kan enten skje etter opphør av sirkulasjon og respirasjon (”donation after cardiac death”, DCD) eller etter total ødeleggelse av hjernen (”donation after brain death”, DBD).

Da man i 1977 fikk “Forskrifter om dødsdefinisjonen i relasjon til lov om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m.” kunne donasjon også foretas når en person var erklært død som følge av opphørt cerebral blodsirkulasjon (DBD). Det muliggjorde bruk av andre organer til transplantasjon (hjerte, lunger, lever, pancreas) i tillegg til nyrer, og har senere vært enerådende. I en del land har man også beholdt og videreutviklet teknikken ved DCD, for på den måten å kunne øke tilgangen på organer. Et nylig startet forskningsprosjekt ved OUS kan vise om dette også er et alternativ i Norge.

Figur 1. Snittføring ved uttak av abdominalorganer fra avdød giver.

Organbevarende behandling
Opphevet cerebral sirkulasjon fører til bortfall av sentralt styrte hormonelle og nevrogene reguleringsmekanismer. Noen viktige konsekvenser er:

• Respirasjonsstans
• Vasodilatasjon og hypotensjon
• Polyuri med elektrolyttforstyrrelser og hypotensjon
• Hypotermi
• Bortfall av overordnet hormonell regulering
• Koagulasjonsforstyrrelser

Patofysiologiske endringer skjer raskere etter intrakraniell tamponade enn det man vanligvis ser hos intensivpasienter. Medisinsk overvåking og behandling må derfor intensiveres, for raskt å kunne sette inn korrigerende tiltak. Det er avgjørende at man forebygger organskade med funksjonssvikt. En detaljert beskrivelse finnes i Rikshospitalets protokoll for organdonasjon (1). Denne finnes på alle donorsykehus, og er også tilgjengelig på Internett ved å søke på: “Protokoll organdonasjon”.

Figur 2. Fridissekerte bekkenarterier, blottlagt høyre nyre.

 

Figur 3. Kanyler i aorta og a pulmonalis for nedkjøling av thoraksorganer.

Organuttaket
Uttak av organer til transplantasjon foretas alltid av et uttaksteam fra Rikshospitalet. Det består av minst to kirurger, en eller flere operasjonssykepleiere, anestesilege (ved uttak av thoraxorganer) og transplantasjonskoordinator. I sjeldne tilfeller, når det ikke er egnede mottakere til toraksorganer i Norge, kan det i tillegg komme uttaksteam fra et annet transplantasjonssenter.

Inngrepet foretas på det sykehus donor befinner seg. Unntaket er donasjoner på Ullevål sykehus. Donor flyttes da i regelen til Rikshospitalet.

Det finnes flere måter å utføre selve inngrepet på. Vi har i Norge valgt en prosedyre med størst mulig fripreparering av organene før de tas ut.

Et kryss-snitt som vist på figur 1 gir god tilgang til abdominalorganene. Lengdesnittet forlenges alltid til jugulum med sternotomi ved uttak av thoraxorganer. Det kan enkelte ganger også være nødvendig ved uttak av lever. Alle bukorganer undersøkes nøye med tanke på patologi som utelukker bruk av ett eller flere organer til transplantasjon. Arteria iliaca communis fridissekeres, for raskt å kunne starte nedkjøling av organene dersom donor blir sirkulatorisk ustabil (Figur 2). Deretter fridissekeres begge nyrer, lever og pancreas fra omgivende vev, inkludert isolering av karforsyningen til organene.

Via sternotomi fridissekeres så vena cava ovenfor og nedenfor hjertet dersom thoraxorganer skal benyttes til transplantasjon. Kanyler for nedkjøling legges inn i aorta ascendens, eventuelt i a. pulmonalis ved bruk av lunger (Figur 3).

Perfusjonskateter for nedkjøling av abdominalorganene legges inn i høyre a. iliaca. Ved uttak av lever legges det også inn perfusjonskateter i vena portae. Aorta avklemmes under diafragma og nedkjøling av abdominalorganene med startes idet hjertet stoppes og kjøles ned med cardioplegiløsning. Til nedkjøling av lunger og abdominalorganene benyttes andre spesialløsninger. For å skaffe avløp for perfusjonsløsningen åpnes vena cava og vena pulmonalis i thoraks, i abdomen legges det et kateter i vena cava (Figur 4).

Organene tas så ut med tilhørende kar og oppbevares nedkjølt (4ºC) i perfusjonsvæsken inntil transplantasjon kan finne sted. Man tilstreber så kort nedkjølingstid (kald iskemitid) som mulig: < 4 timer for hjerte, < 6 timer for lunger, < 10-12 timer for lever og pancreas og < 20 timer for nyrer.

 

Figur 4. Perfusjon av abdominalorganer, skjematisk framstilt.

 

Referanse
1. Protokoll for organdonasjon. Rikshospitalet- NOROD 2004