Del, , Google Plus, Pinterest,

Print

Plastikkirurgiske betraktninger

De seneste dagers oppslag om brystimplantat og behandlingen av arrkapsler som dannes rundt slike implantat er eksempler på noen av utfordringene innenfor plastikkirurgi. Det estimeres at mellom 70 000 og 100 000 norske kvinner har fått lagt inn brystimplantat på egen bekostning, sannsynligvis i økende antall spesielt de seneste 10 årene.

 

Problemer etter innleggelse av brystimplantat
Som en reaksjon på disse fremmedlegemene, vil det hos alle kvinner dannes en arrvevskapsel rundt implantatet, som i større eller mindre grad fører til redusert kvalitet fra et kosmetisk ståsted og iblant også direkte lidelser i form av lokale smerter og stivhet i brystene. At kvinner i den situasjonen ønsker hjelp er forståelig og rimelig. Mange har sikkert ikke tenkt over behovet for re-operasjoner og villigheten eller muligheten til selv å bekoste slike operasjoner er ikke alltid til stede. Dilemmaet innefor offentlig finansiert plastikkirurgi oppstår når kvinnen henvises dit for slik etterbehandling. Som det har fremgått av debatten, er de færreste offentlige sykehus villige til å korrigere slike proteser, med mindre pasienten har pådratt seg en akutt lidelse som trenger rask hjelp. Det fleste ønsker heller å henvise slike pasienter tilbake til den klinikk der den opprinnelige operasjonen er gjort. I de tilfeller der dette ikke er mulig, enten på grunn av akutt behov for hjelp eller at det foreligger annen grunn til at pasienten ikke klare dette, vil en da i de aller fleste situasjoner tilby pasienten kun å fjerne disse implantatene, men ikke å erstatte dem med nye. Det påligger nå helseministeren å legge frem en strategi for hvordan det offentlige helsevesen skal forholde seg til denne problemstillingen, noe som vil underlette arbeidet for alle aktører. Det er på ingen måte selvsagt og ikke heller ønskelig at det offentlige skal belastes med slike oppgaver. Spesielt med hensyn til et allerede stramt budsjett og forventninger om et relativt stor omfang pasienter i de nærmeste årene dersom ca 70 000 pasienter skal få skifte sine proteser opptil to ganger i et livsløp. Spørsmålet blir dog om de fleste pasienter har tenkt over dette godt nok før de søker om å få gjort en slik operasjon.
En lignende forventet fremtidig utfordring innefor det offentlige helsevesen er det økende antall pasienter som gjennomgår “slankeoperasjoner”. Det utføres per i dag cirka 1200 slike operasjoner pr. år på bakgrunn av morbid overvekt og følgetilstander av dette. Utviklingen innefor kirurgi har ført til at de fleste slike operasjoner kan gjøres endoskopisk, i beste fall i løpet av en time. Effekten, i form av redusert vekt og etter hvert økende grad av hudoverskudd, fører til at anslagsvis drøyt halvparten av disse pasientene etterspør plastikkirurgiske korreksjoner.

 

Plastikkirurgiske korreksjoner etter vellykket bariatrisk kirurgi
En undersøkelse utført av Sverre Harboe viste at pasientene trengte 1.5 plastikkirurgiske inngrep i gjennomsnitt. Utfordringen for det offentlige helsevesenet blir da at man for hver slankeoperert pasient må påregne et behov for påfølgende hudkorreksjoner i størrelsesorden fra 2 timer på standard bukplastikker på de enklere pasientene til samlet 10 timer for de store multiple korreksjonene. De mindre korreksjonene kan gjøres dagkirurgisk (standard bukplastikk, brystkorreksjoner og overarmer samt lårplastikker) mens de store bukplastikkene og circumferensielle torsoplastikker krever innleggelse i opptil 1 uke. Det er i tillegg betydelig øket komplikasjonsrate på disse pasientene. Med den store økningen i slankeoperasjoner vil det komme et tilsvarende behov for korrigerende kirurgi uten at de plastikkirurgiske miljøene har fått tilført nye ressurser til å behandle denne nye pasientgruppen. Man må da også i denne sammenhengen spørre seg om alle forventede korreksjoner skal finansieres innefor det offentlige. Hvor mye kan pasienten forlange å få korrigert uten å betale selv? Skal f. eks. pasientens alder ha betydning i denne sammenhengen? Også her vil det vare behov for en avklaring i nær fremtid for å klare å gjøre riktige prioriteringer når det gjelder bruk av offentlige midler.

 

Mikrokirurgisk brystrekonstruksjon
En tredje utfordring er lange ventelister på mikrokirurgisk brystrekonstruksjon ved de fleste offentlige plastikkirurgiske avdelinger. Selv om brystbevarende kirurgi utføres i 50-75% av pasientene, vil det fremdeles være en stor etterspørsel etter rekonstruksjon med autologt (eget) vev. I det siste har vi sett at en også for slike pasienter har etablert privatfinansierte behandlinger, noe som for såvidt er både forventet og fornuftig for dem som kan bekoste slike operasjoner av egen lomme. Det er alltid bra at det kommer private supplementer til offentlig behandling, men prisen på slike inngrep vil være meget høy; NOK 150-200 000. De private vil aldri kunne tilby behandling til større volum av pasienter, siden dette er meget komplisert og ressurskrevende kirurgi, og dette er derfor ikke noen løsning på de lange ventelistene som Erna Solberg antydet. Det er i det offentlige helsevesen at opplæringen av de nye mikrokirurgene vil bli gjennomført, og da trengs det operasjonvolum for å bli erfaren nok til å takle også mikrokirurgiske inngrep på andre indikasjoner, inkludert akutte traumer. Da ønsker vi heller en økt satsning på de allerede etablerte avdelingene i form av økt antall sengeplasser og økt operasjonskapasitet slik at ventelistene kan forkortes til ett levelig nivå i det offentlige helsevesen, der tross alt de fleste pasienter av denne karakter hører hjemme.