Del, , Google Plus, Pinterest,

Print

Posted in:

Transplantasjon med nyre fra levende giver

Helt fra oppstart av programmet har det vært et overordnet mål å finne en levende nyregiver til pasienter som trenger nyreerstattende behandling.

Incidensen for terminal nyresvikt i Norge er vel 100 per million innbyggere i 2010 (kilde Norsk Nefrologiregister). Nyretransplantasjon er den behandlingen som gir best overlevelse og livskvalitet. Målet er at alle pasienter som er medisinsk egnet for nyretransplantasjon skal få dette tilbudet. Tilgang på organer er den faktoren som først og fremst begrenser transplantasjonsaktiviteten. Helt fra starten av det norske transplantasjonsprogrammet i 1969 har det vært et overordnet mål å finne en levende nyregiver (LD) til pasienter som trenger nyreerstattende behandling.

Figur 1. Nyretransplantasjoner utført ved Rikshospitalet fordelt på levende giver (LD) og avdød giver (DD). Data fra Norsk Nefrologiregister ved Torbjørn Leivestad.

Levende nyredonasjon – historisk perspektiv

Ved starten av transplantasjonsprogrammet i Norge aksepterte man bare beslektede nyregivere som var HLA like (Se faktaboks). Dette var HLA identiske søsken og familiemedlemmer som deler en HLA haplotype, er halvlike. Det vil være søsken og foreldre. Da brukte en azathioprin og steroider som immunosuppresjon. Andelen transplantasjoner med levende giver var omlag 30 % gjennom hele 1970-tallet. Etter introduksjon av cyclosporin A og bedret immunsuppresjon på begynnelsen av 1980-tallet aksepterte man beslektede givere som var to HLA haplotyper forskjellige fra mottaker (HLA ulike), senere inkluderte man også ubeslektede givere (ektefeller, nære venner). Dette førte til at andelen transplantasjoner med levende giver steg til over 40 % på slutten av 1980-tallet, for så å stabilisere seg på omlag 40 % fram til tusenårsskiftet (figur 1). Totalt antall nyretransplantasjoner har vært økende, fra rundt 200 på 1990-tallet til 292 i 2009 og 263 i 2010. De siste årene har spesielt tilgang på nyre fra avdød giver økt og andel transplantasjoner med levende giver er nå i overkant av 30 %. Denne utviklingen illustreres i Tabell 1. Tidligere har mottaker og giver av nyre vært ABO blodtype forlikelige. Fra 2006 har vi hatt en protokoll for transplantasjon på tvers av ABO blodtype med levende giver. Til nå har det vært gjort 23 slike transplantasjoner med gode resultater.

Flertallet av giverne er beslektet med mottaker (1) som illustrert i Figur 2. I samme studie viste vi at flertallet av givere er søsken og foreldre, men at det også er en andel voksne barn som gir til foreldre.

Figur 2 . Transplantasjoner med levende giver fordelt på søsken, foreldre, barn, andre slektninger, ektefelle og andre ubeslektede. Data fra Norsk Nefrologiregister ved Torbjørn Leivestad.

Konsekvenser for nyredonoren

I det nasjonale samarbeidet rundt transplantasjonsvirksomheten er det vel 20 nefrologiske sentre, vanligvis minst ett i hvert fylke. Utredning og forberedelse til transplantasjon av pasienter med terminal nyresvikt skjer i regi av disse sentrene. Pasientens nefrolog vil vurdere om det er mulige levende givere og tilnærme seg disse for å ta opp spørsmålet om nyredonasjon. Ved bruk av levende nyregivere er det viktig å ha fokus på mulige fysiske og psykiske ulemper som dette kan medføre for den levende giveren (2). De senere årene har det vært flere internasjonale møter med fokus på dette aspektet (3). I en tidlig norsk publikasjon fant en lik eller bedre «quality of life» blant nyregivere som i bakgrunnsbefolkningen (4). Hva gjelder fysiske konsekvenser av unilateral nefrektomi vil pasienter med normal nyrefunksjon ha ca 70 % sin opprinnelige nyrefunksjon i behold. Nyregivere er en selektert gruppe for nyrefunksjon, blodtrykk, vekt, blodsukker og generell helse. Mange års erfaring viser at donasjon kan gjennomføres med lav risiko for giver. En liten økning i proteinuri (5) og blodtrykk (6) har vært påvist. Men forventet levetid for tidligere nyregivere har vært beskrevet som lik eller bedre enn bakgrunnsbefolkningen (7-9).

 

Figur 3. Transplantatoverlevelse etter første gangs nyretransplantasjon i perioden 2000-2009 fordelt på givertype og vevstypeuforlik. LD søsken - HLA identiske søsken, LD 1 haplotype - living donor med 1 HLA haplotype ulikhet, LD 2 haplotype - living donor med 2 HLA haplotyper ulikhet, DD 0 DR - avdød giver og ingen ulikheter for HLA-DR, DD 1-2 DR - avdød giver med 1 eller 2 ulikheter for HLA-DR. Data fra Norsk Nefrologiregister ved Torbjørn Leivestad.

Gode resultater etter zLD-transplantasjon

Det er flere fordeler ved bruk av levende giver. Transplantasjonen er planlagt og pasienten slipper ventetid på nyre fra avdød giver. Resultatene for transplantat-overlevelse er gode og bedre enn med avdød giver (Figur 3). Noen pasienter som ble transplanterte for 40 år siden har nyrer som fungerer godt, men transplanterte pasienter har redusert overlevelse og transplanterte nyrer har en begrenset levetid. Amerikanske data finner at «half-life» for nyrer fra levende giver er 12 år (10). Aktiv bruk av levende nyregivere har hatt stor betydning for tilgang på organer og for at ventetid på nyre fra avdød giver er mye kortere enn de fleste land vi kan sammenligne oss med. Per 31.12.2010 var det 224 pasienter på ventelisten for nyretransplantasjon. Median ventetid for første transplantasjon er i dag 7 måneder.

Tabell 1. Antall nyretransplantasjoner i Norge i perioden - fordelt på levende og avdød giver.

Sett i lys av langtidsresultatene både for giver og mottaker mener vi fortsatt det er godt grunnlag for å opprettholde den norske tradisjonen med å lete etter en mulig levende giver når pasienter trenger nyreerstattende behandling.

Faktaboks

Referanser

  1. Øien CM, Reisæter AV, Leivestad et al. Gender imbalance among donors in living kidney transplantation: the Norwegian experience. Nephrol Dial Transplant 2005; 20: 783-789.
  2. Hou S. Expanding the kidney donor pool: Ethical and medical considerations. Kidney International 2000;58:1820-1836.
  3. Delmonico FL; Council of the Transplantation Society. A Report of the Amsterdam Forum On the Care of the Live Kidney Donor: Data and Medical Guidelines. Transplantation 2005;79:S53-66.
  4. Westlie L, Fauchald P, Talseth T, Jakobsen A, Flarmark A. Quality of life in Norwegian kidney donors. Nephrol Dial Transplant 1993;8:146-50.
  5. Garg AX, Muirhead N, Knoll G, Yang RC, Prasad GV, Thiessen-Philbrook H, et al. Proteinuria and reduced kidney function in living kidney donors: A systematic review, meta-analysis, and meta-regression. Kidney Int 2006;70(10):1801-10.
  6. Boudville N, Prasad GV, Knoll G, Muirhead N, Thiessen-Philbrook H, Yang RC, et al. Meta-analysis: risk for hypertension in living kidney donors. Ann Intern Med 2006 1;145(3):185-96.
  7. Mjoen G, Reisaeter A, Hallan S, Line PD, Hartmann A, Midtvedt K, et al. Overall and cardiovascular mortality in Norwegian kidney donors compared to the background population. Nephrol Dial Transplant 2011 Jun 2.
  8. Fehrman-Ekholm I, Elinder CG, Stenbeck M, Tyden G, Groth CG. Kidney donors live longer. Transplantation 1997, 15;64(7):976-8.
  9. Ibrahim HN, Foley R, Tan L, Rogers T, Bailey RF, Guo H, et al. Long-term consequences of kidney donation. N Engl J Med 2009, 29;360(5):459-69.
  10. Lamb KE, Lodhi S and Meier-Kriesche H-U. Long term renal allograft survival in the United States: A critical reappraisal. Am J Transplantation 2011; 11: 450-462.