Del, , Google Plus, Pinterest,

Print

Posted in:

Hjertekirurgi

Grunnlaget for moderne hjertekirurgi i Norge ble lagt da Leif Efskind i 1959 gikk til innkjøp av en hjerte-lungemaskin for penger han hadde skaffet ved å ta opp et privat lån. Før det skjedde hadde man erfaring med å lukke åpen ductus arteriosus (”Ductus Botalli”, Herman Gade 1944), sprengning av mitralstenose (Johan Holst 1950) og lukning av atrieseptum-defekt i dyp hypotermi (Efskind 1957).

 

Med hjerte-lungemaskinen kunne man nå operere kongenitte lidelser åpent. Innen dette vanskelige fagområdet, som Harald Lindberg i dette nummer gir et fint innblikk i, har det vært en rivende utvikling med fremragende resultater.

 

Erstatning av hjerteklaffer kom i gang i Norge i 1965. Økningen i antall klaffeoperasjoner har vært formidabel, de mekaniske klaffene er langt på vei erstattet av biologiske og der hvor det er mulig foretrekkes reparasjon av klaffene. Theis Tønnessen redegjør for tradisjonell klaffekirurgi, Rolf Busund for de første erfaringene med å sette inn aortaventil mini-invasivt.

 

Karl Viktor Hall utførte Norges (Nordens?) første bypass-operasjon for angina pectoris i 1969. Dette inngrepet vokste raskt til å bli det hyppigst utførte inngrep innen hjertekirurgien. Selv om åpen hjertekirurgi etter hvert ble etablert ved Ullevål sykehus (Gudmund Semb 1971), ved Haukeland sykehus (Erling Skagseth 1975), i Tromsø (Dag Sørlie 1978) og i Trondheim (Olaf Levang 1983) var kapasiteten i Norge for lav og det ble opprettet hjertebroer til utlandet. Dette førte til at LHL opprettet Feiringklinikken i 1988, mens Hjertesenteret i Oslo ble etablert som stiftelse i 1989. Jacob Bergsland skriver om koronarkirurgi, mens Kari Hanne Gjeilo ser på livskvaliteten etter bypassoperasjon.Det utføres koronarkirurgi og klaffekirurgi ved alle 7 sentra i Norge, mens barnehjertekirurgien og transplantasjonsvirksomheten er sentralisert til Rikshospitalet.

 

Et relativt nytt behandlingstilbud til pasienter med atrieflimmer er kirurgisk ablasjonsbehandling. Gry Dahle redegjør for de nyere teknikkene som er i bruk. De fleste av de omkring hundre kirurgiske ablasjonene som utføres i Norge hvert år gjøres i forbindelse med andre inngrep på hjertet. Når dette inngrepet rutinemessig kan utføres med minimal-invasiv tilgang på bankende hjerte vil vi se en økning i kirurgisk ablasjonsbehandling.

 

Hjertetransplantasjoner har vært et utmerket behandlingstilbud til pasienter med alvorlig hjertesvikt her i landet siden 1983, men tilbudet begrenses av antall donorer. Ikke uventet har problemene i forbindelse med transplantasjon av grisehjerter hittil vært uovervinnelige, men våre erfaringer med den tredje generasjon hjertepumper (VAD-ventricle assist devices) er så gode at disse er i ferd med å bli et reelt tilbud til utvalgte hjertesvikt-sviktpasienter, også som et alternativ til transplantasjon.

 

Som Knut Kvernebo skriver, tar utdanningen i thoraxkirurgi lang tid og krever erfaring og et tilstrekkelig operasjonsvolum. Hittil har den norske utdanningen satset på en bred utdanning med generell kirurgi i bunn, noe som har gitt såkalt generell bakvaktskompetanse. Det pågår en fortløpende diskusjon om kravene til spesialiteten og kravene varierer betydelig fra land til land.