Del, , Google Plus, Pinterest,

Print

Posted in:

Ørekirurgi

De første rapportene om ørerekonstruksjon går tilbake til år 600 før Kristus. Det var da en Indisk kirurg, Sushruta som beskrev rekonstruksjon av øreflipp ved å bruke en lokal lapp.

I det 16. århundre beskriver Gaspare Tagliocozzi rekonstruksjon av øret ved å bruke en lapp fra armen. Dieffenbach beskrev så rekonstruksjon av øvre del av øret etter at det hadde blitt skadet av en sabel.

Moderne ørerekonstruksjon begynte i det 20. århundre. Sir Gillies var den første til å beskrive rekonstruksjon ved å bruke ribbensbrusk. I 1930 beskrev Pierce hvordan man kunne lage et skjelett av ribbensbrusk og Tanzer førte så denne tradisjonen videre. Siden har Nagata, Ferme, Brent og Wikstrøm utviklet sine egne retninger i rekonstruksjon av det ytre øret. 

Øremisdannelse er et vidt begrep som dekker et stort antall diagnoser og tilstander:

Det kan være medfødte misdannelser som mikroti (delvis eller helt manglende ytre øre) ofte i kombinasjon med andre misdannelser som hemifacial microsomi eller Treacher Collins syndrom.

Man har tilstander som aures alatae (utstående ører), cup-ear ( hengende øvre del av øret), makroti (stort ytre øre) eller defekter etter traume og cancer.

Ved plastikkirurgisk avdeling Haukeland Universitetssykehus så vi tidlig behovet for økt ekspertise innen rekonstruksjon av ytre øre. Siden 2003 har to av avdelingens overleger jobbet kontinuerlig med denne pasientgruppen. Vi har et nært samarbeid med Dr. Wikstrøm som leder Scandinavian Ear Reconstruction Center i Malmø. 

Vi vil nå presentere noen av de vanligste diagnosene og vise hvordan de behandles ved vår avdeling.

Aures alatae

Aures alatae er definert som manglende/hypoplastisk antihelix eller for stor og dyp concha, noe som gir seg utslag i et øre som står ”for mye” ut fra hodet. Det er vanskelig å si noe om insidens da det ikke finnes noen klar enighet om hvor grensen går mellom et utstående øre og et normalt øre. 

Utstående ører kan føre til mobbing på skolen, og derfor opereres mange av disse barna før skolealder. I så tilfelle opereres de i narkose. Fra 12 års alderen klarer de fleste denne operasjonen i lokalbedøvelse.

Det finnes mange beskrevne operasjonsmetoder for korrigering av aures alatae. Ved vår avdeling bruker vi en kombinasjon av anterior rasping ( Stenstrøms rasping), kombinert med Mustarde suturer, eventuelt og conchomastoid sutur. Ved denne metoden bruker man ca 45-60 min på en bilateral operasjon. Kun retroaurikulær tilgang og moderat blottlegging av brusk.

Prinsippet er at man svekker brusken på fremsiden av antihelix, slik at denne bretter seg bakover og blir mer fremtredende.  

Ved conchahypertrofi fjernes en halvmåneformet bruskbit fra selve concha, med påfølgende brusksutur. Tilgangen er fra baksiden av øret slik at det ikke blir synlige arr. Vi bruker Stenstrøms fil til rasping av antihelix og setter Mustarde suturer på baksiden.

Cup-ear. Før operasjon. Cup-ear. Etter operasjon.

Cup-ear

Ved denne tilstanden er helixkanten foldet ned over øret. Dette medfører et lavere og smalere øre som ser ut som det er utstående og foldet over seg selv. Man graderer det fra 1 til 3, hvor 1 er en moderat folding av øvre helixkant, og 3 representerer en total nedsenkning av helix, inkludert øvre tredjeedel av øret.

Grad 1 og 2 kan ofte korrigeres ved hjelp av brusk- og hudplastikk.

Via incisjon på baksiden av øret løsnes huden fra brusken både på bak- og framside av ørets øvre tredjedel.

Brusken deles ved kranial omslagsfold slik at hele den nedsunkne bruskdelen løsnes ut. Man snur den så 180 grader og fester den i ny posisjon, ofte kombinert med et concha bruskgraft som støtte.

Huden legges så tilbake over brusken. Ofte er det behov for en V-Y plastikk kranioanteriort, ved helixkantens begynnelse.

Ved grad 3 bruker vi som regel fritt ribbensbrusktransplantat, som ved en mikroti-operasjon.

Makroti. Før operasjon. Makroti. Under operasjon. Makroti. Etter operasjon.

Makroti

Er definert som for stort øre. Det finnes ikke noen eksakte mål for hva som er et normalt øre. Det må stå i proporsjon til resten av kroppen, og ikke minst hodet. Likevel er det noen grenser som er retningsgivende. Lengde aksis over 7 cm vil i alle tilfelle defineres som makroti.

Ved operasjon ønsker man å redusere både høyde og bredde. Man fjerner brusk og hud fra framsiden av øret, kombinert med en forkortning av nedre helix. Huden på baksiden beholdes intakt for optimal sirkulasjon av helixkanten.( se bilder)

Ved rett indikasjon kan et slikt inngrep gi en vesentlig bedring av pasientens selvfølelse.

Mikroti. Før operasjon. Mikroti. Under operasjon. Mikroti. Etter operasjon.

Mikroti

Innbefatter alt fra lett underutviklet til totalt manglende øre. Som oftest er dette enkeltsidig, men kan også være bilateralt. I en del tilfeller er tilstanden assosiert med syndromer eller andre tilstander som Treacher Collins syndrom, hemifacial mikrosomi etc. Ytre øregang kan være okkludert eller tilstede. 

I Norge fødes det ca 8 barn med mikroti hvert år.

Den vanligste formen for rekonstruksjon er å lage et nytt øre ved hjelp av autolog ribbensbrusk. For å gjennomføre en slik operasjon må pasienten ha tilstrekkelig med brusk, noe de fleste har ved 7 års alder. Voksne personer utvikler på sikt forbening av ribbensbrusken, og dette vanskeliggjør operasjonen.

Vi bruker Wikstrøms 3 stegs-metode. Dette innebærer 3 operasjoner med 3 måneders mellomrom.

Ved 1. operasjon høster man ribbensbrusk. En fri ribbe til helixkanten og to sammenvokste ribber til selve øreplaten. Deretter skulpteres bruskbitene til et tredimensjonalt rammeverk som legges inn under huden. 

Ved 2. operasjon løfter man øret ut fra hodet, slik at man får laget sulcus bak øret. Man legger så et fullhudstransplantat i sulcus.

Ved 3. seanse fører man en bruskbit inn under øret for å bedre projeksjonen, i tillegg til at man gjør små estetiske optimaliseringer.

Rekonstruksjon etter cancer/traume. Før operasjon. Rekonstruksjon etter cancer/traume. Under operasjon. Rekonstruksjon etter cancer/traume. Etter operasjon.

Rekonstruksjon etter cancer/traume

Rekonstruksjonsmetode avhenger helt av hvilken skade øret har. Man har da som utgangspunkt metodene for de forskjellige tilstandene beskrevet over. 

Rekonstruksjon etter tumorsekvele ved hjelp av autolog ribbensbrusk.

Oppsummering

Det er et stort mangfold hva gjelder tilstander og rekonstruksjonsmuligheter hos denne gruppe pasienter. Vi ser at behovet for kirurger med interesse og kompetanse innen dette feltet er viktig for et optimalt resultat. Med relativt få pasienter er vårt samarbeid med Scandinavian Ear Reconstruction Center, Malmø ( Dr. Wikstrøm) til stor nytte. Behovet for sentralisering, eventuelt landsfunksjon for de vanskeligste rekonstruksjonene er nok noe som på sikt vil tvinge seg fram.