Sykkelulykker utgjør en økende andel av høyenergitraumer, og ansiktsfrakturer er hyppige i denne pasientgruppen. Denne avhandlingen analyserer epidemiologi, skademønster og behandlingsbehov ved ansiktsfrakturer hos syklister innlagt ved et skandinavisk nivå-1-traumesenter. Datagrunnlaget er hentet fra Traumeregisteret ved Oslo universitetssykehus-Ullevål i perioden 2005–2016 (Figur 1).
Figur 1: Flytskjema som viser pasientene involvert i sykkelrelaterte ulykker som ble inkludert i studien.
Ansiktsfrakturer forekom hos 22% av pasientene og var dominert av midtansiktsskader (1). Disse pasientene hadde betydelig høyere forekomst av både hodeskader og cervikalcolumna-skader, og ansiktsfraktur fremstår som en klinisk markør for høyenergitraume (Figur 2). Funnene understreker lav terskel for CT av hode, ansikt og cervicalcolumna, samt behovet for samtidig nevrokirurgisk og kjeve-/ansiktskirurgisk vurdering i akuttfasen.
![Figur 2: Sammenheng mellom lokalisasjon av ansiktsfraktur og hodeskade. Sammenligner pasienter med ingen eller mild hodeskade [AIS (abbreviated injury scale) = 1] og pasienter med AIS hode > 1. Antall pasienter med frakturer er angitt i parentes.](https://kirurgen.no/wp-content/uploads/2026/06/Skjermbilde-2026-06-26-kl.-13.56.00-800x534.png)
Figur 2: Sammenheng mellom lokalisasjon av ansiktsfraktur og hodeskade. Sammenligner pasienter med ingen eller mild hodeskade [AIS (abbreviated injury scale) = 1] og pasienter med AIS hode > 1. Antall pasienter med frakturer er angitt i parentes.
Ved alvorlig hodeskade økte både forekomsten av midtansiktsfrakturer og behovet for kirurgisk behandling, spesielt ved orbitafrakturer (3). Resultatene støtter at hode og ansikt må betraktes som én funksjonell enhet ved høyenergitraumer, og at planlegging av rekonstruktiv kirurgi må integreres tidlig i behandlingsforløpet.
Avhandlingen har klare kliniske implikasjoner for organisering av traumebehandling: Pasienter med alvorlige hode- og ansiktsskader bør håndteres ved nivå-1-traumesykehus med tilgjengelig både maxillofacial kirurgisk og nevrokirurgisk kompetanse. Behandlingen krever en strukturert, multidisiplinær tilnærming, der vurdering, prioritering og kirurgisk behandling koordineres tett mellom fagmiljøene.
Samlet bidrar studiene til økt forståelse av skademønster, kirurgisk behandlingsbehov og organisering av behandling ved ansiktstraumer.
Figur 3: Korrelasjonen mellom lokalisasjonen av ansiktsfrakturer, inkludert de som ble kirurgisk behandlet, og alvorlighetsgraden av hodeskade. Den sammenligner pasienter med alvorlige hodeskader (AIS hode 3–6) med pasienter med milde til moderate hodeskader (AIS hode 1–2). Figuren viser antallet ulike ansiktsfrakturer, der antallet som krevde kirurgisk behandling er angitt i parentes.
Referanser:
1. Galteland P, Næss I, Døving M, Sehic A, Utheim TP, Skaga NO, et al. Facial Fractures and Their Relation to Head and Cervical Spine Injuries in Hospitalized Bicyclists. J Craniofac Surg. 2023;34(1):34–9.
2. Galteland P, Døving M, Sehic A, Paaske Utheim T, Næss I, Eken T, et al. Do Bicycle Helmets Protect Against Facial Fractures? An Observational Study From a Level 1 Trauma Centre. (1536-3732 (Electronic)).
3. Galteland P, Døving M, Næss I, Sehic A, Utheim TP, Eken T, et al. The association between head injury and facial fracture treatment: an observational study of hospitalized bicyclists from a level 1 trauma centre. Acta Neurochir (Wien). 2024;166(1):132.
