Del, , Google Plus, Pinterest,

Print

Posted in:

Spiserørskreft – Epidemiologi, risikofaktorer og overlevelse

Figur 1. Forekomst (insidensrater)av spiserørskreft fordelt på plateepitel- og adenocarcinom for menn og kvinner i perioden 1980-2016 (figur fra Krefregisterets årsrapport (2))

Epidemiologi

Spiserørskreft er en alvorlig kreftform med fatalt utfall i de fleste tilfeller. Sykdommen affiserer 450 000 mennesker på verdensbasis. Insidensen øker (1), og spiserørskreft er i dag den 8. mest vanlige kreftform. Sykdommen deles inn i to undergrupper: plateepitelkarsinom og adenokarsinom. Plateepitelkarsinomet utvikler seg fra den plateepitelkledde slimhinnen i spiserøret, mens adenocarsinomet synes å utvikle seg fra metaplastisk sylinderepitel hovedsakelig i distale del av øsofagus, typisk for Barrett’s øsofagus. Dette epitelet erstatter plate­epitelet under tilhelingen av refluxøsofagitt.

Det er i Norge registrert ca. 290 pasienter med spiserørskreft (Kreftregisterets rapport for 2015 og 2016). Årsrapporten fra Nasjonalt kvalitetsregister for 2016 (2) for kreft i spiserør og magesekk angir diagnosen spiserørskreft for 377 pasienter i 2016. Her inkluderes også kreftsykdom i overgangen spiserør/magesekk (cardia) (2). Det forventes at man i fremtidens registrering vil kunne avgrense mer presist spiserørskreft fra magesekkreft lokalisert proksimalt i magesekken.

Spiserørskreft inndeles i forhold til lokalisasjon: kreftsvulst i øvre (proksimale) tredjedel, i midtre tredjedel og i distale del av spiserøret. I Kreftregisterets rapport er svulster i overgangen spiserør/magesekk (cardia) inkludert. Denne gruppen deles i tre undergrupper: Siewert type 1, der sentrum av tumor er lokalisert proksimalt (1-5 cm) fra den gastroøsofageale overgangen, type 2 omfatter de svulster hvor sentrum av tumor omfatter den gastroøsofageale overgang både proksimalt (1 cm) og distalt (2 cm). Siewert type 3 omfatter svulster der sentrum av tumor er lokalisert distalt (2-5 cm) for den gastroøsofageale overgang.

Plateepitelkarsinom i øsofagus er ingen hyppig cancerform i Norge. Mest utbredt er sykdommen i Øst-Asia og i Øst- og Syd-Afrika. The «Asian Esophageal Cancer Belt» strekker seg fra østlige Tyrkia gjennom Irak og Iran, de sydlige deler av det tidligere Sovjet til Mongolia og vestre /nordlige Kina (1). Mens plateepitelkarsinom viser en synkende tendens i USA og Vesten, viser adenokarsinomer en markert økning gjennom de siste 25 år og er den cancerform som øker mest i den vestlige verden. Insidensraten i Norge fordelt på plateepitel- og adenokarsinom for perioden 1980-2016 er angitt i figur 1.

Figur 1. Forekomst (insidensrater)av spiserørskreft fordelt på plateepitel- og adenocarcinom for menn og kvinner i perioden 1980-2016 (figur fra Krefregisterets årsrapport (2))
Figur 1. Forekomst (insidensrater)av spiserørskreft fordelt på plateepitel- og adenocarcinom for menn og kvinner i perioden 1980-2016 (figur fra Krefregisterets årsrapport (2))

I Norge utgjør adenokarsinom ca 80 % og plateepitelkarsinomene 20 % av pasienter med spiserørskreft. Forekomsten av spiserørskreft er fire ganger hyppigere hos menn enn hos kvinner. Man finner også andre typer maligne svulster i spiserøret, men disse er sjeldne og utgjør godt under 5 %.

I følge Kreftregisteret er svulst i nedre tredje­del av spiserøret hyppigst, sammen med svulst i cardiaområdet. Av 377 undersøkte pasienter med spiserørskreft hadde 18 pasienter tumor lokalisert i øvre tredje­del, 33 pasienter i midtre og 163 i nedre tredjedel. Hos 109 pasienter lå tumor i cardiaregionen (2).

Risikofaktorer

Risikoen for å få kreft i spiserøret øker med alderen. Sykdommen er sjelden forekommende i alder under 50 år (figur 2).

Figur 2. Forekomst (insidensrater) i Norge av plateepitel- og adenokarsinom i spiserøret for ulike aldersgrupper (figur fra Krefregisterets årsrapport (2))
Figur 2. Forekomst (insidensrater) i Norge av plateepitel- og adenokarsinom i spiserøret for ulike aldersgrupper
(figur fra Krefregisterets årsrapport (2))

Plateepitelkarsinom er vanligst i øvre og midtre del av spiserøret, adeno­karsinom i nedre del. En årsak til økningen av adenokarsinomer i distale øsofagus er at disse svulstene tidligere ble oppfattet som ventrikkelkarsinomer, men det er ingen tvil om at det er en reell økning av distale adenokarsinomer.

Viktige risikofaktorer for utvikling av plate­epitelkarsinom i den vestlige verden er alkohol og røyking. Risikoen øker med en faktor på 3-7 for røykere sammenliknet med ikke-røykere. Det er en klar sammen­heng mellom høyt forbruk av alkohol og utvikling av plateepitelkarsinom, og sjansen for cancerutvikling stiger med økt inntak. Sammen­lignet med totalt avhold, er risikoen for utvikling av cancer økt med henholdsvis 38 %, 260 % og 550 % blant de som drikker 1 – 1.5 enheter daglig, 1.5 – 6 enheter og mer enn 6 enheter per dag. Røyking og alkohol har en synergistisk effekt. Meta­analyser har vist nærmest dobling i utvikling av plateepitelkarsinom sammenliknet med røyk og alkoholinntak hver for seg (3-7).

Inntak av frukt og grønnsaker synes å redusere sjansen for cancerutvikling. Varm mat og drikke, spesielt utbredt i Kina, øker risikoen. Høyt inntak av rødt kjøtt synes også å øke risikoen for cancerutvikling, mens folat, vitamin C og E synes gunstig. Av kjemiske faktorer som spiller inn, er polysykliske aromatiske hydrokarboner og nitrosaminer ofte nevnt. HPV virus sin innvirkning på utvikling av plateepitelcarcinom synes ikke avklart. Hva gjelder arvelige faktorer har en svensk «case-control» studie ikke vist noen sammenheng mellom førstegrads slektninger og risikoen for utvikling av plate­epitelkarcinom (8). Dårlig ernæringsstatus, lav sosioøkonomisk status, samt dårlig munnhygiene synes å spille en rolle. Det er en overvekt av plateepitelkarcinomer hos pasienter med akalasi, plateepitelkarsinom i øre-nese-hals regionen, sideropen anemi, lutstrikturer, samt hos pasienter som har mottatt strålebehandling mot øsofagus.

Adenokarsinomene er den cancertype som øker mest i Norge og i den vestlige verden, og utgjør 4/5 av øsofaguscancerne. Den synes å være assosiert med gastro­øso­fageal reflux og sammenhengen med Barrett’s øsofagus er entydig. Hvorvidt sykdommen alltid starter i Barretts slimhinnen er usikkert. Barrett’s øsofagus forekommer hos 2-7 % av befolkningen og øker risikoen for utvikling av adenokarcinom med 40-50 ganger (9). Øsofagusslimhinne utsatt for langvarig reflux tar skade. Sylinderepiteletet omdannes til metaplastisk epitel som i noen tilfeller utvikler seg til dysplasi og videre til adenokarcinom (10). Kirurgisk behandling av reflux synes ikke å redusere risikoen for utvikling av cancer. Økning i prevalens av fedme og incidensen av adenokarcinom er parallell og flere epidemiologiske studier viser en tredoblet økning i risikoen for cancerutvikling. Adenokarsinom synes ikke å være assosiert med alkoholoverforbruk. Sigarettrøyking er nå etablert som risiko­faktor. Helicobacter pylori (type Cag A) beskytter mot adenokarsinom i spiserøret.

Overlevelse

Spiserørskreft er en alvorlig sykdom. Selv med radikal kirurgisk behandling (se senere) er sjansen for helbredelse begrenset. Sykdommen er ofte i et avansert stadium ved diagnosetidspunktet. Dette skyldes rikelig lymfatiske drenasje av øsofagus og det omgivende vev. Øsofagusveggen mangler serosa , som gir tidlig gjennomvekst av etablert tumor. Kreftregisterets årsrapport viser at ca. 1/3 av mannlige pasienter fikk utført kirurgisk reseksjon. Andelen kvinnelige pasienter var en femdel. Ifølge «Cancer in Norway» (2013), basert på Kreftregisterets tall, hadde 44 % av pasientene lokal sykdom ved diagnosetidspunktet, 26 % regional sykdom og 28 % hadde fjern­metastaser. Langt de fleste pasientene var inoperable, som nok ikke bare skyldes ­avansert sykdom, men også komorbiditet (2).

I følge Kreftregisteret var 5 års overlevelse i perioden 2009 -2013 for menn 25.2 % for lokalisert sykdom, mens 18 % overlevde 5 år med regional sykdom. Det var ingen som overlevde 5 år med metastaserende sykdom. Tallene for kvinner var tilsvarende, bortsett fra noe høyere overlevelse ved lokalisert sykdom (28.8 %) (14). Overlevelse etter kurativ reseksjon varierer i de forskjellige materialer og er avhengig av hvilket stadium sykdommen befinner seg i. Opereres sykdommen i tidlig stadium, er utsikten til overlevelse god. For stadium 1 , som inn­deles i 1A og 1B, ligger 5års over­levelsen på mellom 65 og 75 %. For stadium 2 (inndeles i 2A og 2B) er forventet overlevelse på mellom 40 og 50 %. Stadium 3 deles inn i 3A, 3B og 3C og har en overlevelse på mellom 15 og 25 % (11-13).


Referanser

  1. Zhang Y. Epidemiology of esophageal cancer. World J Gastroenterol 2013; 19(34): 5598-606.
  2. Årsrapport 2016 med resultater og forbedringstiltak fra Nasjonalt kvalitetsregister for kreft i spiserør og magesekk. Oslo: Kreftregisteret, 2017. ISBN: 978-82-473-0053-4
  3. Esophageal Cancer: epidemiology, pathogenesis and prevention-NCBI. Nat Clin Pract Gastroenterol Hepatol. 2008 Sep; 5(9): 517-26.
  4. The Changing Face of Esophageal Cancer. Rachel E. Melhado, Derek Alderson and Olga Tucker. Cancers (Basel) 2010 Sep; 2(3): 1379-1404.
  5. Bagnnardi V, Rota M, Botteri E, Tramacere I, Islami F, Fredirko V, et al. Light alcohol drinking and cancer: A meta-analysis. Ann Oncol. 2013;24:301-8.
  6. Prabhu A, Obi KO, Rubenstein JH. The synergetic effects of alcohol and tobacco consumption on the risk of esophageal squamous cell carcinoma: A meta-analysis. Am J Gastroenterol. 2014;109:822-7.
  7. Wu AH, Wan P, Bernstein L. A multiethnic population-based study of smoking, alcohol and body size and risk of adenocarcinomas of the stomac and esophagus (United States). Cancer Causes Control 2001; 12(8):721-32.
  8. Lagergren J, Ye WM, Lindgren A, Nyren O. Heredity and risk of cancer of the esophagus and gastric -cardia. Cancer Epidemiol Biomarkers Prev. 2000;9:757-60.
  9. Sikkema M, de Jonge PJ, Steyerberg EW, Kuipers EJ. Risk of esophageal adenocarcinoma and mortality in patients with Barrett’s esophagus: a -systematic -review and meta-analysis. Clin Gastroenterol -Hepatol 2010;8(3):235-44; quiz e32.
  10. Chandrasoma P, Wickramasinghe K, Ma Y, DeMeester T. Is intestinal metaplasia a necessary precursor lesion for adenocarcinomas of the distal esophagus, gastroesophageal junction and gastric cardia? Dis Esophagus 2007;20(1):36-41.
  11. Hulscher JB, van Lanschot JJ. Individualised -surgical treatment of patients with an adenocarcinoma of the distal or gastro-oesophageal junction. Dig Surg 2005;22(3):130-4.
  12. van Hagen P, Hulshof MC, van Lanschot JJ, -Steyerberg EW, van Berge Henegouwen MI, -Wijnhoven BP, et al. Preoperative chemoradio-therapy for esophageal or junctional cancer. N Engl J Med 2012;366(22):2074-84.
  13. Omloo JM, Lagarde SM, Hulscher JB, Reitsma JB, Fockens P, van Dekken H, et al. Extended transt-horacic resection compared with limited transhiatal resection for adenocarcinoma of the mid/distal esophagus: five-year survival of a randomized -clinical trial. Ann Surg 2007;246(6):992-1000.
  14. Cancer in Norway 2013: cancer incidence, mortality, survival and prevalence in Norway. Oslo: Cancer Registry of Norway; 2013.