Del, , Google Plus, Pinterest,

Print

Posted in:

Korreksjon av tracheostomiarr – en kasuistikk

Plastikkirurgi er et rekonstruktivt fag som blant annet handler om å gjenopprette funksjon og livskvalitet. Det henvises mange pasienter til plastikkirurgiske avdelinger for arrkorreksjon. For at pasienten skal opereres på indikasjon som dekkes av det offentlige helsevesen må det foreligge objektive funn som funksjonsbegrensning, inntrekning med plager eller arr i ansikt med klart forbedringspotensiale. Kontraindikasjoner er infeksjon og arr yngre enn 2 år, mens relative kontraindikasjoner er røyking, antikoagulasjon eller annen komorbiditet (1).

Tracheostomi kan være en viktig del i behandlingen av alvorlig syke pasienter. Etter dekanylering lukkes defekten etter tracheostomituben oftest ved sekundær tilheling. Det kan da oppstå arrkontraktur og tilhefting til trachea, eventuelt med fistulering (2). Nedenfor presenteres en kasuistikk der et plagsomt sekundært tracheostomiarr ble behandlet av plastikkirurg. 

En mann i 30-årene ble alvorlig syk med behov for respiratorbehandling. På grunn av langtrukket respiratorbehov ble han tracheostomert. Han kom seg helt bortsett fra gjenværende plager med inntrukket arr etter tracheostomien. Symptomene var stramning ved svelging, følelse av tungpust, en form for heshet og ikke minst et uønsket skjemmende arr. Han syntes arret var veldig synlig, samt at det minnet ham på det han hadde vært igjennom på sykehus. 

Bilde 1 og 2 er tatt preoperativt og viser tracheomstomiarret i to projeksjoner. Arret er uregelmessig og inntrukket. Bilde 3 viser hvordan arret strammes ved svelging.

Bilde 1.

Bilde 2.

Bilde 3.

 

Den plastikkirurgiske planen var å forandre det synlige inntrukkede arret til et arr som ligger i hudens nivå og er orientert etter naturlige ”relaxed skin tension lines” (RSTL). Bilde 4 viser preoperativ markering og sårkaviteten etter at arret er eksidert. Sårkaviteten ble ca. 2 cm dyp etter eksisjon.  

Bilde 4.

 

Problemet her var å unngå dødrom i tomrommet som ble dannet etter eksisjon av selve arret. For å oppnå dette deepitelialiseres to triangler lateralt for sårkaviteten (bilde 5). Disse to triangulære dermale lappene løsnes sammen med subcutant fett ned til muskel (bilde 6), mobiliseres medialt og sutureres sammen for å fylle sårkaviteten i midtlinjen (bilde 7).

Bilde 5.

 

Bilde 6.

 

Bilde 7.

 

Deretter sikrer man tensjonsfri lukking ved å underminere i kraniell retning (bilde 8), samt at man sikrer lavest mulig plassering av det nye arret på halsen (bilde 9). Bilde 10 viser såret ved inngrepets slutt. 

Bilde 8.

 

Bilde 9.

 

Bilde 10.

 

Ett år postoperativt er det nye arret nærmest ikke synlig (Bilde 11). Det følger nå pasientens RSTL.

Bilde 11.

 

Såret tilhelet uten komplikasjoner. Pasienten var tilfreds med det kosmetiske resultatet og spesielt glad for at han var blitt kvitt plagene med stramninger ved svelging. Han og hans nære syntes også heshet og fonasjonen var bedret. 

Samme teknikk kan benyttes på tilsvarende pasienter som har fistelproblematikk. Man kan også legge til muskellapp fra musculus sternocleidomastoideus (4). Eksempelet fra denne kasuistikken viser hvordan et lite tidkrevende inngrep basert på basale kirurgiske teknikker/prinsipper kan ha stor betydning for pasientens livskvalitet.

Referanser:

 

  1. http://legeforeningen.no/Fagmed/Norsk-plastikkirurgisk-forening/Om-oss/Plastikkirurgisk-retningslinjer—forslag/   (27. oktober 2015)
  2. Kim SW, Min WK, Hong JP et al.: Bilateral triangular flaps for the correction of posttracheostomy scars: a simpler approach. Plast Reconstr Surg. 2002 Mar; 109(3):1094-9.
  3. Grant N, Davison SP: Management of the post-tracheostomy scar. Laryngoscope. 2007 Dec;117(12):2107-9.
  4. Stanton DC, Kademani D, Patel C et al.: Management of post-tracheotomy scars and persistent tracheocutaneous fistulas with dermal interpositional fat graft. J Oral Maxillofac Surg. 2004 Apr;62(4):514-7.